





























Forfatter: Ove Kristian Sundberg
Sist endret: 18.03.2009
fuge – (musikk) komposisjonstype, flerstemmig (polyfon) komposisjonstype etter imitasjonsprinsippet, hvor et tema (noen ganger to eller flere temaer) går fra stemme til stemme. Temaet blir vekselvis satt inn på tonika og dominant, mens de øvrige stemmer danner motmelodier (kontrapunkterer). Første temapresentasjon kalles dux(leder) eller proposta, mens svaret i neste stemme kalles comes (ledsager) eller riposta. Er comes en nøyaktig transposisjon av dux, kalles svaret realt, mens et svar som er forandret av toneartsmessige grunner, kalles tonalt. Når temasvaret setter inn i stemme nr. 2, fortsetter første stemme med et kontrapunkt vokst frem av temaet.
Den første presentasjon av temaet i samtlige stemmer kalles eksposisjon eller første gjennomføring. Så fører et friere anlagt mellomspill over til neste gjennomføring, som ofte kan være ufullstendig. Siste gjennomføring har ofte form av såkalt trangføring (tettføring, stretto), hvor temaet setter inn i en ny stemme før det er ferdigspilt i den foregående, altså etter kanonprinsippet. Den avsluttende coda utspilles ofte over et orgelpunkt på dominanten.
Det største navn i fugens historie er J. S. Bach med bl.a. Das wohltemperierte Klavier, orgelfugene og Die Kunst der Fuge.
Fugue / Fuga av Wassily Kandinsky




Sluttvurdering er standpunktvurdering, eksamensvurdering og vurdering til fag- og svenneprøver. Sluttvurdering omfatter også vurdering til kompetanseprøve og realkompetansevurdering. Det kan klages på sluttvurdering. Det kan også klages på vedtak om ikke å sette standpunktkarakter (§ 5-1 i forskrift til opplæringslova)
Standpunktvurdering skal gi informasjon om den kompetansen eleven har oppnådd i faget ved avslutningen av opplæringen (§§ 3-3, 4-4 i forskrift til opplæringslova og privatskolelova).
Standpunktkarakteren skal ikke være noe ”gjennomsnitt” av tidligere terminkarakterer eller prøvekarakterer, men skal relateres til elevens kompetanse i faget på det tidspunktet standpunktkarakteren fastsettes (§§ 3-7, 4-6, 4-7 i forskrift til opplæringslova).
Standpunktkarakteren skal uttrykke elevens mestring i forhold til de samlede kompetansemålene i faget. Dette betyr at det i de fleste fag ikke kan legges avgjørende vekt på en enkelt prøve. En prøve som bare måler deler av elevens kompetanse i faget vil ikke være et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere elevens samlede kompetanse i faget. Standpunktvurderingen må ta utgangspunkt i et bredt vurderingsgrunnlag. Gjennom underveisvurdering får lærer og elev kunnskap om elevens faglige progresjon og det kompetansenivået som eleven har oppnådd ved avslutningen av opplæringen.







