Norsk mellomkrigsmusikk

Jeg synes stykket til David Monrad Johansen er sterkt preget av impresjonismen. Jeg føler at klangen er i fokus på samme måte som i impresjonismen, og ikke melodien. I første delen der alt er basert på klangblokker, hører man en melodi, men jeg vil likevel si at klangen er i fokus. Så beveger han ser i en enda mer typisk impresjonistisk del som er enda mer svevende. Man kan høre folkelige trekk i melodien i starten og harmonikken rundt den, men i midtdelen får jeg heller en impresjonistisk følelse enn nasjonal. Jeg synes dette stykket passer inn etter beskrivelsene, som viser at komponistene vendte seg mot det nasjonale, men likevel ikke var fullt uvitende om det som skjedde ellers rundt i Europa.

I Geirr Tveitts stykke synes jeg det nasjonale står veldig sterkt. Enda tydligere enn hos David Monrad Johansen. Han holder seg til det folkelige tydelig hele stykket gjennom. De første tankene jeg fikk når jeg hørte stykket, var en fuge. Kanskje han var en nasjonalistisk neobarokkist?

Sparre Olsens stykke heter jo poem, og jeg får en følelse av at det faktisk er et dikt på grunn av hvordan det er satt sammen. Fløyta spiller som om den ”snakker” i vers, og har ikke den typiske melodien som man ellers ville forbundet med folkemusikk. Pianoet er med på å sette stemning og er, etter min mening, det som gir det nasjonale preget. Jeg la spesielt merke til avslutningen med kvintintervallet, noe som nesten ikke kan bli mer norsk folkemusikk.

Stykket til Eivind Groven syntes jeg hadde en litt mer moderne tonalitet, men likevel samtidig som det tonale sterkt tilstede. Helt i starten syns jeg det høres litt ut som en salme, men får etter hvert veldig tydelige trekk på norsk folkemusikk. Og små innspill gav meg skikkelig eventyrstemning innimellom.

Ludvig Irgens Jensens stykke gir meg ikke den samme nasjonale følelsen som de overnevnte. Det har kanskje noe med at det er et symfoniorkester som spiller, og jeg forbinder jo ellers folkemusikk med en noe enklere besetning. Jeg kunne på en måte ikke gjettet at dette var norsk mellomkrigsmusikk, men på en annen side når man tenker på dette stykket, i forhold til hva som foregikk rundt i Europa, så er det heller noe impresjonistisk eller neoklassisistisk dersom man tenker på tonaliteten. Jeg syns dette stykket var det som skilte seg mest ut for meg i forhold til bruken av det nasjonale.

- Seirne Thomsen

Stykker låter impresjonistisk og har en klar tonal følelse i begynnelsen. Det er klangen av akkordene som står sentralt i melodikken. Det er ingen klar melodi som ligger over.

Geir Tveitt bruker ornamentikk i større grad enn det D.M Johansen gjør, og det er med på at stykket låter nasjonalistisk ut. Det er fordi ornamentikk er typisk for folkemusikk, og knytter musikken til folket og landet. Begge stemmen som blir spilt høres like virtuose ut, og kan minnes om en fuge.

Stykket av Eivind Groven har tonalitet, likevel hører man dissonanser. Men de er så ”innpakket” at de ikke oppleves som det.
Når jeg hørte stykket fikk jeg assosiasjoner til folkemusikkviser. Litt ute i stykket har bratsjstemmen en markert tone som gjentas flere ganger. Her fikk jeg assosiasjoner til folkevisen ”Kjerringa med staven”.

Jeg får ikke sammen følelse av nasjonalitet med stykket til L.I Jensen som de andre stykkene. Stykket har preg av tonalitet, og det gir et mykt og svevende uttrykk.

- Ida

David Monrad Johansen :

En merker at dette stykket har preg av både folkemusikken og det impresjonistiske.
Jeg er enig i det Serine skrev ovenfor; at det er klangen som er i fokus, ikke melodien. selv om man kan ane en melodi i begynnelsen av stykket og det gir en følelse av nasjoalitet så merker en at de har fått med seg det som skjer ellers i Europa, altså det impresjonistiske.

Geirr Tveit :

Her merker man klart at han tar utgangspunkt i det nasjonalistiske/folkelige. De er fokus på melodi og melodien blir repetert og variert igjennom hele stykket.

Sparre Olsen :

Dette var et vanskelig stykke å uttrykke seg om. Men jeg må igjen si meg enig med Serine om at det var kompet/pianoet som gjorde folkemusikken. Og avslutningen gjorde det hele som beviste at dette i det hele tatt hadde noe med folkemusikk å gjøre.

Eivind Groven :

Dette er et stykke som med en gang minnet meg om Asbjørnsen og Moes eventyr. Lurer faktisk på om det blir brukt i noen av filmene som er lagt av eventyrene de samlet inn? Det er harmoniene som gjør at den sterke følelsen av folkemusikk. Spesielt når Celloen kommer inn med de mørke tonene kjenner en det folkelige i det!

Ludvig Irgens Jensen :

Jeg forbinder også folkemusikk som en enklere besetning, og begynnelsen høres nesten ut som en introduksjon til en gammel Hollywood film (vet ikke om de pleide å ha noe preg av folkemusikk jeg da, men..) Men etter det kan jeg ikke si meg enig med Serine lenger. Når vi kommer ut til 0:26 i musikken så gir innslagene av fløytene en veldig følelse av eventyr og folkemusikk. Følelsen er kanskje ikke så sterk som i de andre eksemplene, men den er der. Også videre ut i stykket beholder den det. Jeg kan ikke sette fingeren på akkurat hva det er som gjør det, men hadde det ikke vært et helt symfoniorkester som kompet melodien så hadde det kanskje komt mer frem.
Men for all del; hadde jeg ikke skullet høre etter det folkelige i den så hadde det vært verre.

-Bettina

Legger inn dette og jeg..

• Kartlegg årsaker til at Norge ble liggende etter den internasjonale utviklingen av kunstmusikken

Norske komponister hadde gjennom hele første halvdel av det 20. Århundre et sterkt konservativt og nasjonalt preg i musikken sin. De var ikke dårlig orientert av hva som skjedde ellers i Europa, men de valgte bevisst å avvise det som kom utenfra for å bygge opp en egen nasjonal stil. Da resten av Europa hadde begynt å utvikle seg videre med f.eks. Punktmusikk, elektrofonien og aleatorikk, hadde vi i Norge (bedre sent enn aldri) begynt med impresjonisme.
Grunnen til at dette utviklet seg mye senere her var den sterke nasjonale følelsen, og trangen de følte av å kjenne seg igjen i musikken. Dette gjorde komponistene ved å holde seg til å blande folkemusikken og den romantiske stilen (beholdte arven etter Edvard Grieg), men også fordype seg i gamle samlinger. Komponister som prøvde noe nytt fikk mye kritikk, og ofte gikk de i graven før musikken ble godkjent og spilt av folket.
Men til forsvar for det norske folk, så følte de nok for å føle at de hadde noe som var deres eget. Ettersom dette ikke var så alt for lenge etter at Norge ble en selvstendig stat.

• Sammenlign den nasjonale musikken i Norge med ”den andre folklorebølgen” i Europa. (63-68 i Ekko).

Folkemusikken som var Norges nasjonale musikk var også en inspirasjonskilde for andre mer internasjonale komponister som: Haydn og Mozart. Komponister tok også i bruk folkemusikkens taktarter, som f.eks. Bartók. Han brukte også korte melodiske fraser som ble repetert og variert og modaliteten (de gamle kirketoneartene).
Noe som også kom igjen med ”den andre folklorebølgen” var de gamle folkemusikk melodiene. Enten som etterligninger eller at det kun var preget av det.

• Få en oversikt over hvilken musikk i Norge som var påvirket av trender i Europa.

Impresjonismisk musikk, neoklassisisme, ekspresjonismen (kun en retning).

• Gjør deg opp en mening om du synes det var positivt eller negativt at Norge var ”selvfokusert” i mellomkrigsåra.

Jeg mener personlig at det kanskje er mer positivt enn negativt i at Norge la mer vekt på å finne sin egen nasjonalistiske preg i musikken.
Det negative er at det gikk litt tregere med utviklingen av de ”nye” musikkformene som ofte låt dissonerende og ”stygt” i Norske ører.. Vi var kanskje trangsynte og dømmende, istedenfor at vi åpnet oss for nye ting.
Samtidig er det flott at vi tok vare på ”vår” musikk, ”vår” retning og at vi fant et eget nasjonalistisk preg som kun var vårt. Det norske folk følte nok veldig for å få noe eget, spesielt siden det ikke var så alt for lenge etter at vi ble en egen stat.

En liten kommentar til de to innleggene. Passer deres beskrivelser av musikken med det bildet f. eks. EKKO gir av disse komponistene?

Hej bloggen!

Stykket til David M. Johansen!

Stykket starter med en del akkorder som bare legges og etterhvert kommer det en liten melodilinje og da får jeg en nasjonalistisk følelse. Denne melodilinjen blir ikke videreført i resten av stykket. Etter dette kommer det en impresjonistisk del som er veldig impresjonistisk. Det er fri rytmikk, dissonanser og klangfokus. Dermed vil jeg si meg enig med Serine i at den er impresjonistisk i midten, men mer nasjonalistisk i begynnelsen og slutten. Det er en ABA form. Dette viser at noen av komponistene skrev i en nasjonalistisk stil, men var også preget av det som skjedde i Europa.

Stykket til Geirr Tveitt!

Dette stykket derimot er sterkt preget av folkemusikken. Det hører man på ornamenteringen og melodien. Dette er folkemusikk hele stykket gjennom. Geirr Tveitt har nok en liten barokkist inni seg som Serine påpeker, for det slo også meg at dette minnet om en fuge. Det første jeg derimot tenkte var Askeladden!

Stykket til Sparre Olsen!

Stykket er det vanskeligste å plassere etter min mening. En får ikke noe følelse av hva det kan være med en gang, som med de to andre. Som Serine har understreket heter dette stykket ”Poem”, altså dikt. Fløyta gir en følelse av det, men pianoet er mer med for å skape stemning, som bakgrunnsmusikk for noen som snakker. Pianoet har dynamiske forskjeller og er mer variert. Fløytas melodi er ikke noe spesiell egentlig, nærmest litt kjedelig som Stine skriver.

Stykket til Eivind Groven!

Dette stykket er fylt med følelser og drømmer, fikk en følelse av barne-tv da vi var små. Jeg syns det er litt preget av folkemusikken, men det ka være på grunn av stemningen. Det er noen overraskelsesmomenter noen ganger, men det passer inn. Som Serine sier er det klar tonalitet hele tiden, men litt moderne. Dette er mer selvstendig synes jeg.

Stykket til Ludvig Irgens Jensen!

Som de andre har skrevet her på bloggen så er dette stykket nok det som skiller seg mest ut fra det nasjonale. Jeg er enig med Bettina med det om filmmusikk, men jeg får ikke helt den eventyrfølelsen som jeg har fått på de andre, men det er følsomt. Det er store dynamiske forskjeller i de ulike delene.

Til Erling: Jeg føler jeg kan gjenkjenne meg i det EKKO sier om hvordan komponistene skriver. I forhold til artikkelen synes jeg at David M. Johansen var litt mer impresjonistisk i forhold til det jeg hadde forventet. Der var det veldig fokus på at han var så nasjonalistisk, mens i EKKO stod det at han også var preget av impresjonismen.

- Anna Reidun

David Monrad Johansen
Stykket til David Monrad Johansen er sterkt preget av både nasjonalismen og impresjonismen. Jeg vil si at stykket er skrevet i ABA form, A-delene er preget av nasjonalismen, og B-delen er sterkt preget av impresjonismen. Klangblokkene i A-delene har en antydning til melodi, mens B-delen er som Serine sier; ”svevende”. Stykket er uten noen form for melodiføring, men i den første A-delen får vi en følelse av en melodilinje.

Geirr Tveitt
Stykket til Geirr Tveitt er tydelig preget av det folkemusikken. Dette høres helt fra begynnelsen, hvor det er mye ornamenteringen og selve melodien minner om den folkemusikken vi kjenner. Stykket er skrevet som en fuge, men dette er allerede påpekt av Serine og Anna Reidun.

Sparre Olsen
Dette stykket mener jeg er det vanskeligste å plassere, jeg får ikke noen fast følelse på hvor det kommer fra. Stykket heter ”Poem”, og man kan kanskje få en følelse av at det er et dikt. Jeg mener pianoet er det som skaper hele stemningen, med små dynamiske forkjeller, og at fløyta ligger over med en, som jeg ville sagt, flat og kjedelig melodisk linje.

Eivind Groven
Jeg synes stykket til Eivind Groven virket veldig drømmende, mer som et eventyr, hvor du egentlig ikke vet hva som kommer neste. Du blir av og til litt ”overrasket”, men du flyter for det med på det som skjer. Jeg føler det er mye følelser her, og at vi er med på en reise. Gjennom hele stykket har vi tonalitetsfølelse, og jeg mener det er litt folkemusiske preg.

Ludvig Irgens Jensen
Jeg vil si dette stykket er det som skremmer meg mest, det er kraftfullt, selv om det har de helt rolige partiene også. Store dynamiske forskjeller gjør at vi atter en gang blir med på et eventyr, men på en helt annen måte enn den forrige. Dette stykket skiller seg ut fra de andre, fordi jeg ikke samme nasjonalfølelse som i de andre stykkene.

Jeg mener min mening om stykkene står i samsvar med det som blir beskrevet i EKKO. Vi har kanskje ikke helt samme oppfatning på alle nivåer, men ser stort sett det samme.

- Stine

I det første stykket, komponert av David Monrad Johansen, finner vi impresjonistiske trekk. David Monrad Johansen regnes jo som en av de viktigste komponistene som tok utgangspunkt i folkemusikken, men vi finner også impresjonistiske trekk i mange av hans komposisjoner, og dette er et av dem. Musikken er svevende og har en fin klang. Den forteller ingen ”historie”, men prøver heller å skape en stemning. Og for frem disse stemningen gjennom rike og varierte harmonier og klangfarger. Rytmen er vag, ingen tydelig puls. Og som Serine sa så er det klanger som er i fokus, ikke melodien. Harmoniene er det bærende elementet. I Norge var det jo en ganske forsinket impresjonistisk strømning, i ca 1920 årene, og det var rundt den tiden dette stykket kom ut. Det var ikke før omkring 1925 den kraftige nasjonalistiske retningen kom i Norge. Stykket har en impresjonistisk klang behandling og jeg får ikke noen nasjonal følelse av dette stykket, og mener heller den hører under den impresjonistiske stilen.

Geirr Tveitt var også som David Monrad Johansen en viktig representant for den nasjonale stilen, og du får mye mer nasjonal følelse av denne komposisjonen enn av den første. Her får du tak i melodien. Og motivene blir stadig gjentatt men med små forandringer og kjedes sammen med nye motiver.

Sparre Olsens stykke er heller ikke typisk folkemusikk. Stemningen er rolig og musikken er flytende. Stykke heter Poem, som heller ikke gir noe inntrykk av at der er knyttet til folkemusikken. Han har et særpreget tonespråk som avspeiler kjærlighet til norsk natur, men lengsler og følelser. Kanskje det at musikken avspeiles som kjærlighet til den vakre norske natur, gir deg litt nasjonal følelse. Pianoet er med på å gi stemning og gjør musikken spennende mens fløyta på en måte forteller ”diktet”.

I Eivind Groven sitt stykke får du mer nasjonal følelse. I begynnelsen assosierer jeg musikken med norsk natur, men etter jeg har hørt en tredje del av stykket assosierer jeg stykket mer med norske eventyr. De sterkere mørke tonene celloen spiller, minner litt om ” Gutten som kapp åt med trollet”, når han møter trollet i skogen. Det er tydelig at Groven var påvirket av folkemusikktradisjonen.

Ludvig Irgens Jensen sitt stykke gir ikke noen særlig nasjonal følelse. Folkemusikken er mye enklere og ikke så voldsom. Men dette er jo et symfoniorkester som spiller, noe jeg ikke forbinder med folkemusikk. Hardingfeler og den slags, er noe jeg heller forbinder mye mer med norsk folkemusikk. Jeg forbinder heller dette stykket som impresjonistisk.

Komposisjonen til David Monrad-Johansen føler jeg det er noe typisk impresjonistisk med. Som skrevet i Ekko har Monrad-Johansen tatt utgangspunkt i folkemusikken i sine komposisjoner, og det har han gjort ved at å bruke harmoniske elementer fra folkemusikken. Dermed synes jeg at dette verket er både nasjonalistisk og impresjonistisk, siden hovedvekten er lagt på klangene og at klangene igjen er basert på folkemusikken.

Geirr Tveitts komposisjon kan man også høre har fått sin inspirasjon i folkemusikken, men jeg synes denne uttrykker dette i større grad enn Monrad-Johansen. Som i mye folkemusikk, har han tatt utgangspunkt i de modale skalaene. Som vi ser, er denne komposisjonen skrevet i F-lydisk. I tillegg består den av et motiv som går igjen, men i ulike varianter.

Også Sparre Olsen tok utgangspunkt i folkemusikken. Jeg synes ikke det kommer så tydelig fram som i Tveitts komposisjon. Bak denne komposisjonen føler jeg det ligger noe mer dyptliggende enn den typiske folkemusikken. Det er noe mystisk og stemningsfullt. Likevel har han noen motiver som kommer igjen.

Som telemarking var Groven veldig påvirket av folkemusikktradisjonen, hovedsaklig hardingfelemusikken. Jeg får ikke umiddelbart et inntrykk av at dette er basert på hardingfelemusikk. Men hvis man hører etter finner man igjen elementer. Eksempel er at små motiver blir gjentatt, men med små forandringer, og de flettes sammen med nye motiver.

Jeg synes ikke at Ludvig Irgens Jensens verk er preget av norsk folkemusikk på samme måten som de forrige eksemplene. Musikken er mer neoklassisistisk, så jeg tror Irgenes-Jensen var mer en neoklassisk enn nasjonalisk komponist. Bare på tittelen, ’Passacaglia’, ser man jo at den minner om barokken. I tillegg bruker han et helt symfoniorkester, til motsetning til få utøvere som utøver folkemusikken.

Både Monrad Johansen, Tveitt, Olsen og Groven bygger på det nasjonale, og disse passet relativt godt til det som stod om norsk mellomkrigsmusikk (det nasjonalistiske). Personlig synes jeg at Tveitts komposisjon var den som best viste til det som stod i tekstene. Irgens Jensen passet til det som var skrevet om den internasjonale stilen.

Geirr Tveit:
Jeg hører her tydelig hvorfor Tveit blir karakterisert som et typisk komponist i nasjonal stil. Med den tydelige folkemusikkpregede ornamentikken. Den kan også minne om musikk skrevet i barokk stil med sine fuge pregede innsatser, som tidligere påpekt. Jeg hører også en relativt klar melodilinje som går igjen, og det er kanskje ikke så vanskelig å se for seg at denne komponisten også har skrevet den kjente visa ”Du skal ikkje sova burt sumanatta”.

Sparre Olsen- poem op.11 :
De typiske impresjonistiske trekkene kommer tydelig fram særlig i den første delen av stykket. Det er nesten som jeg hører Debussy og hans forkjerlighet for tverrfløyten og dens mystiske klang. Høyre hånden ligger som et bakteppe og går i begynnelsen med jevne brutte akkorder noe som er typisk for impresjonismen. Utover i stykket føles tverrfløytens melodikk ”enklere” med færre løse fortegn, og på mange måter mer folkelig. Jeg får allikevel ikke noe sterk følelse av det nasjonale preget som hos Tveitt og Johansen

Ludvig Irgens Jensen-Passacaglia :
Irgens skuffer meg, både som en prisvinner og stolthet for Norsk musikk på 1930-tallet. Jeg syntes stykke er rotete, ikke er det provoserende, veldig vakkert, lavmelt, bevegende, nei, for å være helt ærlig, syntes jeg nesten det var litt banalt. En blanding av godteri jeg allerede har smakt mye bedre før! Det ene temaet overlumper og drukner det andre..eks etter ca 3.05 min. Den minner om filmmusikk, som de andre nevner, men musikk som er kjedelig å høre i seg selv. Det er heller ikke det tydelige folkemusikkpreget som hos de andre, det har sikkert også en del med besetningen å gjøre som også nevnes.
Off, nei, Irgins-skuff.

mangler Monrad og Groven pga visse tekniske feil..
-Dietrichson

MIP innlevering til torsdag den 15. Oktober

David Monrad Johansen
Grinde og Ekko har litt forskjellige fokus i forhold til David Monrad Johansen (1888-1974). Siden jeg leste begge to, fikk jeg bedre forståelse for hans komposisjonsteknikker. I følge Ekko blir David reknet som en av de viktigste komponistene som tok utgangspunkt i folkemusikken. Jeg vil selv påstå å si at dette stykket er mer preget av impresjonismen enn folkemusikken. Stykket begynner med en del klangblokker, deretter bygger det seg opp i stadig økende styrke, og stykket blir bare mer og mer impresjonistisk med kromatiske løp og mye klangbehandling. I begynnelsen kan man føle snev av melodi, men til lenger man kommer i stykket fraviker dette helt. Etter min mening passer beskrivelsen av David Monrad Johansen og hans musikk best til artikkelen skrevet av Grinde i forhold til lytteeksempelet.

Geir Tveitt
Stykket til Geir Tveitt er en stor kontrast i forhold til David Monrad Johansen sitt stykke. Her kommer det tydelig frem at folkemusikk er i fokus. Stykket er lett og muntert og rikt utsmykket med mange triller, som er et typisk trekk for den nasjonale stilen. Jeg seier meg også enig i det mange påstandene om at dette stykket kan virke som en fuge.

Sparre Olsen

Jeg fikk ikke noe særlig nasjonalt preg over dette lytteeksempelet, ettersom at Sparre Olsen, i følge Ekko, brukte folkemusikken som utgangspunkt i komposisjonene sine.
Kompet kan mer være med på å lage et nasjonalt/norrønt preg med fløytestemmen var vanskelig å plassere/kommentere. Jeg synes ikke at kompet og solostemmen passet så veldig godt i lag, men allikevel lagde de en slags mystisk/magisk stemning sammen.

Eivind Groven

Her hører man at det blir brukt metamorfosteknikk. Motivene blir gjentatt mange ganger med noen endringer, som smelter sammen med nye motiver. Groven ønskte å overføre særpreget i hardingfelemusikk, og det synes jeg han klarte veldig godt i dette stykket. Jeg fikk følelse av at stykke ble spilt av ”en” mektig og kraftig hardingfele, og en cello/kontrabass. I noen partier synes jeg at den minnet meg om salmen : Den Dag Kjem Aldri.

Ludvig Irgens Jensen
Ludvig sitt stykke er helt annerledes i forhold til de andre. Ettersom stykket spilles av et helt orkester forsterker det følelsene mye mer enn en enklere besetning kan. Orkesteret gir også en mer internasjonal følelse enn en nasjonal. Jeg klarer ikke helt å finne ut hvilke følelser dette stykket gir meg, på en måte ble jeg skremt og stresset, følte noe galt skulle til å skje, på en annen side ble de ”stressende” partiene avløst av rolige, behagelige og gledelige partier. Stykket gir en mer internasjonal følelse enn en nasjonal.

Jeg synes Ekko og Grinde sine beskrivelser er gode, men jeg må også si at det var flere ganger jeg følte at komponistene var mer impresjonistiske eller nasjonalistiske enn det ble beskrevet.

Gjertrud Therese

Stykket av David Monrad Johansen : I begynnelsen fremstår dette stykket som impresjonistisk. Komponisten parallellfører akkorder, og det er mye fokus på klang, og konsonerende dissonanser.
Så dukker det opp et midtparti som for meg høres merkelig norsk ut. Jeg synes at komponisten beholder mye vekt på klang, mens han samtidig er opptatt av melodien. Selve melodien er enkel, og klar. Den er moll preget noe jeg forbinder med norsk folkemusikk. Det føles også som om vi får nesten den sammen nedgangen i begynnelsen om igjen to ganger, bare at den bli delt opp.
Etter dette midtpartiet er vi helt klart tilbake igjen på det impresjonistiske. Det mest av fokuset trekkes igjen mot klangen, og vi så får vi disse lange ”løpene” opp og nedover pianoet. Noen av disse ”løpene” høres det ut som slutter med dissonerende, altererte akkorder. I denne delen er det ingen klar tonalitetsfølelse slik som i midtdelen.

Stykket av Geir Tveitt: Høres ut som en blanding av barokkmusikk og norsk folkemusikk. Det høres polyfont ut, det er som om pianisten spiller kanon med seg selv. Noen grunner til at dette høres ut som norsk folkemusikk er at det er det samme temaet som i stor grad blir gjentatt i begge hender. Komponisten lager også ornamenteringer, han bruker kanskje disse spesielt for å få inn litt variasjon. Rytmikken høres også asymmetrisk ut. Stykket er dessuten skrevet i en modal skala.

Stykket av Sparre Olsen: Dette stykket høres noe mer søkende, eksperimenterende ut. Stykket er som tittelen Poem kanskje hinter til lyrisk. Hvis det skulle ha noe som helst med norsk folkemusikk å gjøre måtte det i alle fall forholdt seg til vår folkemusikk på den tredje av Bartóks måter. Jeg synes kanskje at det er noe litt impresjonistisk ved dette stykke, hadde det ikke vært for at det er en melodi der. Jeg føler likevel ikke at stykket har et veldig tonalt sentrum. Jeg synes det blir vanskelig å plassere dette stykket i en sjanger.

Stykket av Eivind Groven: Høres også ut som det er løst basert på folkemusikk. Det er polyfont. Jeg er forresten enig med Ida om at de tunge underliggende strøkene et sted i stykket gir assosiasjoner til ” Kjerringa med staven.” Det er dette som for meg gjør at det høres ut folkemusikk. Det høres ut som om komponisten her har lagd et par tema som han hele tiden bygger videre på, utvikler og binder sammen. Jeg synes nesten man kan høre en at komponisten hadde kjennskap til hardingfele i dette stykket. Det er mulig strykerne spiller på en annen måte enn tidligere. Dette er helt klart det stykket jeg likte best. Veldig intenst.

Stykket av Ludvig Irgens Jensen: Virker mye mer klassisk orientert enn de andre. Seinromantisk. Jeg synes ikke dette stykket er spesielt preget av norsk folkemusikk i det hele tatt. Noe som kanskje med en gang får meg til å tenke på de klassiske er tittelen, Passacaglia. Jeg er enig med Gjertrud i at dette stykket gir mer en internasjonal følelse enn de andre.

Urd.

David Monrad Johansen
Jeg vil si at stykket høres veldig impresjonistisk ut: Det er klanger som er i fokus, rytmikken er fri og det forekommer mange dissonanser. Ekko og Grinde er litt uenige om Johansens musikk, men i tilfellet av denne komposisjonen må jeg si meg mest enig med Grinde.

Geir Tveitt
Dette stykket er definitivt inspirert av folkemusikken. Fokuset ligger på en melodi som blir reptert og subtilt endret ettersom stykker går framover. Han har tatt utganspunkt i f-lydisk, en av de modale skalaene, noe som bidrar til å forsterke folkemusikkpreget. Stykket preges også av mange ornamenteringer, noe som også er typisk for folkemusikken.

Sparre Olsen
I Ekko skrives det at Sparre Olsen tok utganspunkt i folkemusikken i sine komposisjoner. Dette stykket er kanskje litt mer impresjonistisk orientert, men det har samtidig en viss nasjonal følelse. Tverrfløytestemmen gir meg assosiasjoner til voggevisene i folkemusikken; enkel, litt repetitativ og vakker. Pianokompet er det som gir den impresjonistiske følelsen, med dissonanser og en litt "mystisk" karakter.

Evind Groven
Dette stykket har noen moderne elementer, men som andre har nevt; det beholder melodikken og høres behagelig ut. Andre stykker jeg har hørt av Eivind Groven er mer tydelig folkemusikkinspirert en dette, men det har sine trekk. For meg virker dette litt som en slags ekspresjonisme inspirert av folkemusikken og norsk natur; Groven prøver å få fram en stemning, for min del virker det som norsk natur, troll og tusser o.l. Som andre også har nevnt minner det (spesielt i begynnelsen) litt om en salme.

Ludvig Irgens Jensen
Tatt i betraktning av at dette stykket heter Passacaglia sier det seg vel kanskje selv at det ikke har så voldsomt med trekk fra norsk folkemusikk. I tillegg ble dette stykket skrevet til en komponeringskonurranse i forbindelse med at det var 100 år siden Schuberts død. Jeg vil si at dette stykket har et sterk neoklassisistisk preg, og det finnes lite folkemusikk i det.

Alt i alt synes jeg at å lese både Ekko og Grinde gir et godt og nyansert bilde av norsk mellomkrigstidsmusikk. De er uenige på noen punkter og enige på andre, men ved å lese begge og lytte til noe av musikken danner man seg etterhvert sin egen oppfattelse av tingenes tilstand (selv om man selvfølgelig ikke kan legge kun disse stykkene til grunn for en objektiv vurdering). Alt i alt synes jeg ikke den ene var bedre enn den andre, men at begge to sammen ga det beste bildet.

-Julie

Stykket av David Monrad Johansen får jeg ikke en veldig nasjonalistisk følelse av. Jeg synes det har en del innslag av impresjonisme. Svevende musikk og fokus på klang. Dette stemmer i stor grad med at Johansen hadde mange innslag av impresjonisme i musikken sin.

Stykket av Geirr Tveitt føler jeg er mer nasjonalistisk. Det er et veldig ”lett” stykke, det høres lystig ut. Jeg synes det kan minne litt om folkedans, overført til piano.

Sparre Olsens stykke synes jeg er veldig nasjonalistisk. Jeg får assosiasjoner med eventyr med tusser og troll. Fokuset er på fløyta som spiller melodien.

Stykket til Eivind Groven høres i hvert fall veldig nasjonalistisk ut. Dette synes jeg er typisk ”eventyrmusikk”.

Ludvig Irgens Jensens stykke skiller seg litt ut. Jeg synes ikke at det høres ut som et typisk nasjonalistisk stykke med det første. Det er en del tonalitet her.

Den godeste Monrad Johansen sverger nok en del til impresjonismen. Dette går bl.a frem av de tjukke og gode blokkene i innledningen, hvor klangen får det meste av oppmerksomheten. I midtdelen tar det litt mer av, og her er det ikke mye folkemusikk å oppspore. Mot slutten hører man noe folkemusikk i harmonien, men ellers syntes jeg heller ikke det er mye nasjonalitet å spore her.
Tveitten' kjører en langt lystigere og mer folketonepreget stil full av triller og velstand. Det minner ganske mye om en fuge der pianoet spiller helt rundt seg selv av glede og forfjamselse.
Sparre gir forsåvidt en folketonisk preget stemning i innledning, med mystiske akkorder og fløytespill. Kompet står for det meste av det nasjonale preget, mens fløytestemmen er vanskeligere å definere. Olsen brukte jo folkemusikk som grunnlaget for komposisjonene sine, men hvordan dette har blitt til denne sangen er jeg ikke sikker på.
Grovens polyfone lyd og delvis stemning er forsåvidt i tråd med norsk folkemusikk, samt at enkelte av vendingene rundt de mer hissige partiene føles veldig nasjonale, men utover dette fikk jeg et heller internasjonalt/(øst)europeisk inntrykk av denne låta.
Jensemann knuser til med spektakulære greier på tampen! Introen høres for meg ganske internasjonal ut, men når det slår over i mer rolige farvann kommer folkemusikken snikende. Enkelte steder er det så en får en skikkelig Ivo Caprino-følelse av stykket, på godt og vondt. Stykket slekter nok likevel mer på neoklassisismen enn norsk folkelig nasjonalisme.

David Monrad Johansen sitt stykke gir meg en impresjonistisk følelse i begynnelsen. Det minner meg om paralellføringer selv om det kanskje ikke er det. Men det er masse klang og flyt, og hvis jeg har rett så er det orgelpunkt der en plass. Det er harmonikken(?) som gir melodien istedet for en enkel stemme. Litt mer i midten av sangen føler jeg det blir mer romantisk (men allikevel impresjonistisk) hvis vi tenker på at masse dissonanser løser seg opp. Stykket er satt sammen av mange forskjellige melodier som kommer etter hvert. Det blir brukt spenning og den bekymringsløse flyten forsvinner. Men så forsvinner spenningen og flyten kommer (på en måte) frem igjen.

Geirr Tveitt:
Helt fra første noter hører vi ganske godt at den er veldig nasjonalistisk. Første jeg legger merke til er pynten som melodi. Sangen minner meg litt om Grieg. Hadde jeg bare visst bedre hva en fuge er så ville jeg sagt meg enig med de andre. Den hørtes litt fuge ut. Noe som også er veldig typisk nasjonal(romantisk) er masse pynt, triller til hjelpenoter. Temaet går igjen men blir stadig vekk variert eller bygd på.

Sparre Olsen :
Åpner veldig romantisk. Har en slags mørk stemning pga av pianoet og den rolige fløytestemmen. Høres ikke så veldig nasjonalistisk ut . Jeg tenker bare på romantikken, hvis det bare hadde vært litt mer oppbygging og nedbryting. De to siste akkordene (og kanskje den lille melodien på piano før det) er det eneste som minner meg om folkemusikk.

Eivind Groven.
Noen(en) plasser minner det meg om Chopin sin Marche Funebre. Sangen sier ikke så mye til meg. Jeg hører bare utdrag fra andre sanger egentlig. Får litt nasjonalromantisk følelse i begynnelsen. Mest på grunn av at hovedmelodien gir meg assosiasjoner til folkemusikk.

Ludvig Irgen Jensen gir meg den filmfølelsen noen har snakket om . Stumfilmmusikk. Det er ikke så mye nasjonalt med den. Enten er det bare ønsketenking men så hører jeg noe romantisk ( eller eldre) i dette stykket også.

David Monrad Olsen:
Impresjonistisk, tonevis føring av akkorder, klang, ikke melodi, ikke veldig nasjonal (kun i starten, med en litt utydelig melodi), veldig impresjonistisk resten, preget av impresjonismen i Europa, Midtdelen: har fortsatt en liten følelse på hva som kommer (er ikke helt fullstendig impresjonistisk), ABA-form; A-del: akkord-basert, nasjonalistisk med melodi, B-del: impresjonistisk, ikke rytmisk bestemt, men blir ført videre uten akkordbestemt rekkefølge (funksjonell harmonikk), A-del: en blanding av del A og B, men inneholder for det meste akkord-blokker som en også hører i del A, nasjonalistisk med melodi. Som bildet i boken viser, to forskjellige stilarter, som til sammen på slutten blir smeltet til et.

Geirr Tveit:
Nasjonalt, spesielt i bass-gangen til tider. Triller (ornamentikk), Geirr Tveit var jo kjent som en viktig komponist på 1900-tallet innenfor nasjonalismen. Ingen tegn til impresjonisme. Repetering av melodi i begge stemmer. Som de fleste her mener, spiller han i en modal skala, som forsterker inntrykket av nasjonalistisk preg. Minner om en mann med fjellsko, lusekofte, knebukse og en pinne med en pose knyttet på, som tar seg en gå-tur i typisk norsk natur.

Sparre Olsen:
Er enig i hva folk sier om dette stykket. Det blir veldig stemningsmusikk, til noen som ”snakker” (fløyten), vanskelig å plassere for min del, selv om den er veldig akkord bassert, føler jeg allikevel at den ikke har noe struktur i akkordføringen, slik at det fører til impresjonisme.

Eivind Groven:
Nærmest romantisk, ikke impresjonistisk i det hele tatt. Veldig nasjonalistisk, askeladden-følelse, spesielt med instrumentbesetningen og den mørke bassstemmen som kommer inn og blir gjentatt i komposisjonen. Er behagelig og veldig vakkert å høre på, hvor det er som om den vil fortelle deg en historie.

Ludvig Irgen Jensen:
Starten gir meg en veldig Disney-film følelse eller Lillefot-musikk. Veldig mye følelser i denne delen, litt mer neo-klassisk en nasjonalt. Men, senere, som Anna Reidun har påpekt, skifter den stil, hvor en hører klare tegn i akkord-skiftene at det stammer fra folkemusikken i Norge. Denne, som i Eivind Groven sin komposisjon, føler jeg at den har en historie å fortelle, som kan stamme fra film-musikk, som mange mener. Skifter ofte tonalitet, selv om den beholder deler av den samme melodien hele tiden.

- Siri Bakke