Coco and Igor

Jeg er sterkt uenig i de to første anmeldelsene. Jeg mener de tar for lett på filmen, og ikke har oppfattet poenget. Sannsynligvis kan ikke skribentene nok om personene og musikken filmen omhandler heller. Men anmeldelse nr. 3 har et poeng når den nevner at man nok må kjenne til personene fra før, og det kan kanskje være et problem for dem som går på kino for å ha det gøy eller ikke vet helt hva de går til. Men på den annen side tror jeg ikke det er så mange som går og ser denne filmen uten å være spesielt interessert. Men selv om anmeldelse nr. 3 har et poeng når det gjelder akkurat det, er jeg fortsatt ikke enig i at filmen bare fortjener en treer. Anmeldelse nr. 4 synes jeg er helt ute på viddene; jeg synes Anna Mouglalis gjorde en strålende rolle som Chanel. Om hun ikke er prikk lik originalen, så har ikke det noe særlig å si for filmen. Jeg synes for være helt ærlig at anmeldelse nr. 4 har en slags ”ovenfra og ned”-holdning og det virker igjen som om skribenten ikke egentlig har tatt poenget med filmen. Anmeldelse nr. 5 er jeg så godt som enig i. Jeg synes virkelig den har fått et godt grep om filmen og er stort sett enig med skribenten hele veien. Det er også positivt at du får med en del historie i anmeldelsen, siden det er litt viktig for å forstå filmen. Hadde jeg valgt å skrive en egen anmeldelse ville den lignet veldig på anmeldelse nr. 5. Men om man liker filmen har nok mye med smak og behag, og om man har en interesse for musikken, personene og denne tidsperioden.
- Julie H.P.

Jeg er enig med Julie!

anmeldelse nr. 5. er den beste, men jeg hadde nok lagt hovedvekt på Igor, og ikke coco.

Til sist vil jeg si at det var en gjennomført film, men slutten likte jeg ikke. Da satt jeg igjen med et spørsmålstegn!

Jeg er også enig med anmeldelse nr 5. Men jeg er enig i at man nok ikke kan ta filmen som noe som viser hvordan det var, for dette er mer diktning enn fakta. Jeg skjønner godt at anmelderne legger mer vekt på Coco en Igor, pga det tross alt finnes 2 Coco Chanel filmer ute nå, og Coco er mye bedre kjent blant vanlige folk.
Jeg syntes det var en veldig interessant film, og elsket begynnelsen.

Jeg er uenig i den første og den andre anmeldelsen. Jeg syntes det var en fin film, og at de på ingen måte bare lykkes halvveis. Den fjerde anmeldelsen kritiserer rollen som Chanel. Nå kan jeg ikke sammenligne denne filmens Chanel med hvordan hun er i de tidligere filmene av henne, i og med at jeg ikke har sett dem. Men jeg syns hun gjorde en veldig bra jobb. Den femte anmeldelsen var veldig bra, og anmelderen viser bakgrunnkunnskap, spesielt om Chanel sitt liv. Han legger også vekt på små, men viktige ting, som er med på å gjøre filmen bra. Den fjerde anmeldelsen kritiserer både aksenten til Chanel og Stravinskij. Men nå må vi ikke glemme at Mads Mikkelsen er dansk, og som det står i den femte anmeldelsen; han har lært seg både russisk og fransk for anledningen. Jeg likte best den femte anmeldelsen, siden den så ut til å ha mest kunnskap innenfor kunstområdet, og har derfor best forutsetninger for å skrive en anmeldelse om filmen. Den kommenterer små elementer som hvordan scenene er blitt filmet, og ellers hvordan regissøren har fått frem stemning i forskjellige scener.

Eg syns at dei tre første anmeldelsane legg alt for mykje vekt på Chanel. Det virkar som om dei trur at filmen egentlig bare handler om ho, og at Stravinsky bare er der for å underbyggje hennar historie. Eg følar at dette er feil, ikkje minst fordi begge personane faktisk er i tittelen. Dei set også filmen opp mot filmen om Chanel som kjem seinare, og dette viser også veldig godt kvar dei legg vekta.

Eg er einig i at filmen ikkje akkurat er eit meisterverk, i motsenad til musikken me får høyre. Den er utrulig. Filmen snelgar seg fram over scenar som ein følar kunne vært både forkorta og/eller ungått. Når det er sagt om anmeldarane at dei legg mykje vekt på Chanel, så gjer filmen også det. Den visar mykje av kva Chanel får ut av bofellesskapet med Stravinskey, men ikkje kva Stravinskey får ut av det. Dette savna eg. Sjølv om me heile tida høyrer Stravinsky spele, får me sjå veldig lite av han ha konsertar, elelr prøva å selja musikken sin til eit publikum. Slutten var veldig forvirrande.

Var forresten Åsgeir som skreiv det

Eg likte best og er mest einig med anmeldelse nr. 5, slik dei fleste andre her ser ut til å vere. Den fekk fram ein god del historie i sjølve anmeldelsen, og gjorde at ein kanskje fekk endå meir innsyn i førhistoria sik at ein lettare kunne forstå filmen. Bakgrunnskunnskapen om Coco sitt liv syner at anmeldaren har satt seg inn i stoffet og kan mykje. Filmen legg vekt på mange små hendingar, som også er viktige for å få samanhengen og gjere filmen meir interessant. Sjølv om hovudvekta er lagt på Coco sitt liv i denne perioden, føler eg at vi får nesten like mykje innsikt i Igor sitt liv.
Eg kan vere einig med Julie om at filmen har mykje med smak og behag å gjere, og at ein må ha interesse for denne tidsperioden, musikken og personane. Eg hadde lest anmeldelsen nr.5 før eg såg filmen, og syns det var lettare å skjønne den raude tråden i historia då. Og filmen vart meir interessant når eg hadde litt bakgrunnsinfo før eg såg filmen.
- Stine S.K

Jeg er også mest enig i amneldelse nr. 5,men samtidig så skjønner jeg at de kritiserer kjærlighetsforholdet til Coco og Igor, siden det kun er basert på en myte, og filmen derfor ikke viser hvordan det virkelig var. Men samtidig så ville jo ikke filmen blitt den samme uten. Filmen er også litt vanskelig å forstå, men det meste gir mening om man bare hører på musikken, som er en slags rød tråd. Musikken i filmen er utrolig bra brukt. De samme temaene kommer igjen hele tiden, og forklarer utrolig godt hva de forskjellige personene føler.

De to første anmeldelsene strider mot det jeg tenker etter å ha sett filmen. Jeg føler de ser på filmen på en litt overfladisk og enkel måte. Jeg er enig med den fjerde anmelderen om at det var ganske skuffende at ikke det var basert på noe som egentlig hadde hendt, men likevel synes jeg det var en vakker film som ikke var overfladisk. Den femte anmelderen mener at man virkelig får en tro på det som hender, og det er sant. For filmen er verken overdramatisert eller overdrevet - snarere tvert i mot. Generelt synes jeg at anmelderne har lagt større vekt på Chanel i anmeldelsen, noe jeg synes heller nesten burde vært motsatt (det har kanskje noe med at folk flest har mer kjennskap til henne enn Stravinsky).

Selv synes jeg det var den femte anmeldelsen som framstilte filmen best, også at anmelderen har tatt med mye bakgrunnsstoff er positivt. Det jeg likte spesielt godt med filmen var åpningsscenen med urpremieren av ”Vårofferet”. Jeg synes skuespillerne gjorde gode og troverdige karakterer, men i og med at jeg ikke har kunnskap om hvordan disse personene var, vet jeg ikke om dette er i henhold til virkeligheten eller ikke.

Den første anmeldelsen bærer preg av at anmelderen ikke vet hva hun snakker om. I første avsnitt skriver hun dette:
"Chanel blir også applaudert for sin innsats for en type kvinnefrigjøring, som hun riktignok formidlet gjennom sminke og klær…"
Det er sant at Chanel formidlet kvinnefrigjøring gjennom sminke og klær, men i en tid hvor de fleste overklassedamer brukte timer på å snøres inn i ultra-trange korsetter var det rimelig radikalt å designe kvinneklær basert på herremote, uten noe korsett.
Kommentaren om at Stravinsky gjennomgår en midtlivskrise som gjenspeiles i musikken er også ganske malplassert.Anmelderen kan ikke ha skjønt mye av hvordan musikken blir brukt i filmen. Den viser hvordan Stravinsky blir mer mer og mer inspirert til å komponere, jo mer fasinert han blir av Coco.
Hvis anmelderen hadde sett denne andre "Coco-filmen" ( Coco avant Chanel), så hadde hun ikke uttalt seg om Chanels kvinnefrigjøring på den måten hun gjør.
Det virker som om hun ( som i mange av de andre anmeldelsene) mener at filmen burde handler mer om Coco, men detter er jo faktisk en film om to mennesker, to kunstnersjeler, og deres forhold til hverandre.
Det at filmen er basert på en myte er jo så som så, jeg er forsåvidt enig i at de som markedsførte filmen kanskje burde gjort dette mer tydelig.

Den andre anmeldelsen er jeg mer enig i, selv om den egentlig er litt kort. Anmeldelsen er godt skrevet, men det er vel egentlig mer enn gjenfortelling av filmen enn en anmeldese. Anmelderen kommenterer egentlig ikke spesielt mange av elementene i filmen.

Den tredje anmeldelsen har et poenge,nemlig at man kanskje bør han noe kjennskap til disse personene fra før. Det er jeg enig i. Noe annet jeg er enig i er at det er feil at flimen blir markedsført som veldig lidenskapelig. Filmen handler mer om to kunstnere og hvordan de påvirker hverandre, og om et forhold og hvordan disse to personene fungerer i forholdet.

Den fjerde anmeldelsen er jeg ikke enig i. Filmen er ikke vag og flytende, heller krass, men følsom. Denne anmeldelsen er nok et eksempel på at anmelderen ikke har satt seg nok inn i ting. Bare det at anmelderen sitter å lurer på hva " Vårofferet" i åpningscenen er sier sitt, spesielt siden filmen har tittelen " Coco Chanel og Igor Stravinsky".
Det jeg er enig i er at " Anna Mouglalis" i rollen som Coco Chanel er litt merkelig. Jeg synes at hun er for model aktig, for kjølig, og jeg tror ikke helt på hennes rolletolkning.

Den femte anmeldelsen synes jeg var bra, bortsett fra at den var litt lang. Det er fint at det står mye om Chanel, og hennes liv, men det kunne godt stått enda litt mer om Igor Stravinsky. Jeg tror likevel at denne anmeldelsen er et god måte å få litt bakgrunns-info hvis du skal se denne filmen på kino.

Filmen byrjar med at Coco held på å klippe av seg eit korsett fordi ho er ukomfortabel og vil puste skikkeleg seier ho. Dette hender tydelegvis ofte, noko som tydar på at ho har inga respekt for klesplagget men heller mislikar det. Eg meiner det er viktig at dei hadde dette med fordi det gir oss eit lite innblikk i hovudet hennar før ho vert plassert som tilskodar på den skandaløse oppsetninga av Vårofferet.
Anmelding nr.2 byrjar bra og eg er heilt enig. Det er snakk om den første oppsetninga til Vårofferet og korleis publikum reagerar på dette. Det var fantastisk å sjå på, utruleg bra filma og klippa! Dei hadde ikkje kome langt før ein mann og kona rett å slett forlat salen. Likevel, hadde eg ikkje hatt litt musikkhistoriske kunnskapar så trur eg ikkje at eg hadde forstått kvifor publikum reagerte slik dei gjorde. Likevel utruleg flott og det gjorde inntrykk. Eg har fått eit heilt annleis forhold til det stykket nå. Folk brøla mot kvarandre i salen og det var heilt skandaløst! Herleg.

Forholdet mellom Coco og Igor er jo ikkje sikkert har skjedd, eg tykkjar likevel at det ikkje er bortkasta å ha det i filmen slik som nokon trudde det kan ha vore. Det er ein film, ikkje ein dokumentar. Eg følte det kanskje var noko underliggjande heile tida når dei var saman og konverserte, men eg var ikkje 100% sikker før ho heiv av seg nattkjolen og dei hadde sex på golvet. Det låg liksom noko der, men eg var ikkje sikker på om det kunne være noko seksuelt, eller rett å slett gnissingar som oppstod mellom to kunstnarsjelar som møttes og kanskje kunne inspirere kvarandre.
Det som trakk Coco til Igor var musikken ikkje det fysiske. Det går meir på det intellektuelle tykkjar eg; ”kven er denne mannen som har laga noko slikt? Kva er det som får tannhjula hans til å snurre?” Interessant ikkje sant.
Eg får likevel ikkje heilt tak i kva Igor tykkjar om Coco, var det berre seksuelt eller hadde han ein veldig facinasjon for denne revolusjonerande kvinna. Det som får meg til å tvile er deira meget påpeikte seksuelle forhold, det kunne veldig gjerne vore litt meir diffust, for det stel så mykje oppmerksomheit. Han seier og at det ho lagar ikkje er kunst, om det berre er noko han seier der og då eller om det er noko han verkeleg meinar veit eg ikkje, men det var etter det forholdet byrja å gå nedanom og heim.
Anmeldarane snakkar heile tida om det som ein kjærleikshistorie, eg tykkjar ikkje den var så veldig romantisk. Tankevekkande og intenst ja, men inga kjærleiksforhold. Meir eit møte mellom to menneske med revolusjonerande idear og eit håp om å suge opp litt inspirasjon frå motparten, bundne saman av seksuell spenning.
Anmeldarane legg mykje vekt på Coco og heller lite på Igor fordi dei meinar filmen gjær det. Eg er ueinig. Musikken går igjen i heile filmen, oppsettinga av stykket, tilbodet om å jobbe i sommarhuset hennar, pianoet det han tilbring mykje tid, Cocos facionasjon for musikken hans. Coco har ein del scenar aleine, som og er flotte, ho er ei kvass kvinne men det måtte ho nok være og eg likar det, men musikken til Igor gjennomstraumar alt så han er der heile tida likevel.

Når rulleteksten byrja så fekk med høyre stykket Igor lærte til Coco og som dei spelte saman på flygelet, det var vakkert. Det kunne inspirere til ein litt nostalgisk kjensle der man tenkte tilbake til det som var då, når dei nøt kvarandre sitt selskap.
Spørsmålet eg sit igjen med etterpå er om dei verkeleg inspirerte kvarandre eller om dei utvikla seg, og ideane sine, vidare til tross for det dei hadde saman.
Eg veit sanneleg ikkje, men det var ein utruleg flott film!

-Ingelin

Ok så, den første anmeldelsen er jo ganske på jordet. Her er det åpenbart et eller annet uutdannnet nek uten peiling på hverken musikk eller kvinnefrigjøring, som innbitt lirer av seg usammenhengende fraser og synsinger hun mest sannsynlig har hentet rett fra wikipedia.
Den andre er ikke mye bedre; her har vi en nauklipt anmeldelse blottet for innsikt og analyse, men desto mer oversvømmet av synsing og unødvendig tunge fraseringer dratt ut av ordboken med båltang bare for briljeringens skyld.
Anmelder nummer tre hever seg noen tommer over bermen ved å komme med noe som kan minne om fornuftige meninger og konklusjoner, som faktisk er basert på filmen, og en viss historisk kunnskap, og ikke på hva det enn er de to forrige anmelderne hadde rotet seg borti. Anmelderen stiller spørsmålstegn ved selve grunnprinsippet til filmen; at denne affæren virkelig stimulerte og fremelsket begge kunstnerenes potensiale. Hun kommenterer også de poetiske og stilrene visuelle bildene som filmen til stadighet tyr til, men unnlater dessverre å gå dypere inn på bruken av musikk, muligens på grunn av inkompetanse på dette området (da har hun ihvertfall kommet et steg lengre enn de forrige anmelderene, som hadde minst like lite peiling, men måtte utbasunere sine luftige meninger likevel.)
Etter den lille oppsvingen i kvalitet er det desto tristere å lese anmeldelse nummer 4, presentert av den godeste Jon Hagene. Jon kjører seg helt fast i at filmen ikke er basert på et ubestridt faktum, men at den påståtte affæren mellom Coco og Igor derimot godt kan være det reneste oppspinn. Det kan så være, men når man går og ser en film, selv en sådan som denne, så kan det være til hjelp å ha et litt åpnere sinn enn en manisk-kverulant kristenfundamentalist på Satanfrendenes årsmøte. Ikke nok med at Jon fokuserer så bastant på denne unøyaktigheten, han presterer også å lange ut mot skuespillernes likhet mot de historiske personligheten de skal fremstille. Nå beveger vi oss så langt bort fra hva som er relevant for filmen at Jon fortjener ikke et ord mer.
Den femte romanen, unnskyld, anmeldelsen, prøver å ta på seg jobben som historielærer, og vi får servert en tirade med mer eller mindre interessante fakta om Chanels liv og levnad. Stakkars Igor blir helt stilt i skyggen og nærmest glemt, og selv om det nevnes at vår danske bror Mads har lært seg både fransk og russisk, så kunne anmelderen godt ha kostet på seg noen linjer til om ham, nå hun først har satt i gang med en såpass lang avhandling. Innimellom de evinnelige tilleggsopplysningene har hun noen poenger og synspunkter om filmingen og fremstillingen som ligger helt i tråd med det som hvem som helst ville sagt. En heller middelmådig anmeldelse, kamuflert av en overveldene belæringstrang og en utrettelig ordstrøm.

Halsnes -

Anmeldelse av Coco & Igor

Først av alt, vil jeg trekke frem det jeg mener er filmens sterkeste side: Musikkens rolle i stemningen i filmen, og ikke minst hvordan den er med på å trekke filmens handling fremover, og innføre et ”nytt nivå” til historien. Vanligvis synes jeg mange regissører bruker musikken dårlig for å understreke og videreføre handlingen, men Coco & Igor er en av de filmene jeg har sett som bruker musikken best. Den gir dybde til den ikke alt for taletrengte og innestengte Stravinskij. De to første anmeldelsene har ikke tatt stilling til musikken som det sterkeste virkemiddelet for å fremheve og forklare Stravinskij’s emosjonelle kaos, lykke og anger. Skuespillerne gjør også en veldig god jobb, og selv om en ikke forstår et ord av hva som blir sagt, ser man tydelig på kroppsspråket hva de tenker og føler.

De to første anmeldelsene klager også på at vi ikke får vite så mye om Coco Chanel, men der har de også gjort en dårlig research på filmen. Filmen handler om Stravinskij. Derfor er det naturlig at en ikke går så dypt inn i hennes liv og person. Journalistenes arbeid i de to første, holder rett og slett ikke mål. Dette går igjen i de fleste av anmeldelsene. De greier ikke å lytte til musikken, og skjønne sammenhengen mellom Stravinskij og musikken har komponerer.

Deretter, det jeg ikke likte så godt med filmen. Jeg synes de fokuserer litt for mye på det åpenbart erotiske. Manuset avslører på en måte hele mystikken med forhold veldig tidlig i filmen, og spenningskurven får en relativt jevn nedgang gjennom resten av filmen. Jeg synes også slutten ble litt for åpen. Selv, synes jeg at en litt åpen slutt kan løfte en film ekstremt masse, men bare hvis det gjøres på en kreativ og uventet måte. ”Coco & Chanel” slutter på en måte midt i det en skulle tro var handlingen. En sitter liksom ikke igjen med den samme følelsen som første halvdel av filmen vekker. Dette drar da helhetsinntrykket ned.

- Magnus L. Larsen

-Skrev ca en halv side i går, men det ble slettet da jeg skulle levere det!!!!!!!...all denne teknologien!

Uansett, skriver en kort oppsummering nå for ordens skyld. -anmerkning?

Jeg er sterkt uenig med de første anmeldelsene. De kritiserer filmen for å være kjedelig, kald, overfladisk og enkel. Da tenker jeg at de ikke har forstått filmens mening i det hele tatt. Det var nettopp denne vage og distanserte måten å fremstille disse revolusjonære kunstnerene, som ga filmen dybde. Dette krever også et våkent publikum noe som ble for hard kost for de 4 første anmelderene, som tydeligvis har fått for mye av Hollywoods noe enklere vinkling.
En artikkel kritiserer Anne Mouglalis manglende likhet med Coco, dette mener jeg er helt urelevant ettersom hennes tolkning av Coco viser en stærk, kompleks og egenrådig kvinne. Et tilfeldig sidesprang, som anmelder nr 4 skriver, blir helt feil å si. Det er nettopp Stravinskys musikk som skaper den intense, men samtidig lavmælt og dramatisk spenningen mellom disse to personene. Cocos kreasjone blir som et bakteppe for disse sterke følelsene som utspiller seg i hennes villa. Kunsthistorie blir skapt. Igor sin kone blir som et moralsk motstykke til disse, på mange måter, kyniske og egoistiske geniene.

Jeg er enig med de fleste om at anmeldelse 5 var den best reflekterte og kunnskapsrike, mens 2 de første var ”tull og fjas”. Jeg er tildels enig i den 4. Anmeldelsen der de kritiseres om forholdet mellom Coco og igor i det hele tatt fant sted. Jeg synes det er litt dumt at en så stor del av filmen baseres på en myte. Coco og Igor er en film som krever en del av tilskueren og en helt tilfeldig person uten kunnskaper kan ha lett for å kritisere slik de blir gjort i de første anmeldelsene.