Dramaturgi og scenerom
Den aristoteliske dramaturgien :
Først og fremst er dramaturgi læren om hvordan dramatiske fortellinger er bygd opp eller komponerte. Den første som skrev om dramaturgi var Aristoteles. Han første verk innen dramaturgi var Poetikken fra ca 350 før kristus, og dette ble starten på dramaturgien. Den aristoteliske dramaturgien fikk sitt navn etter han selv ogble først brukt bevist under antikken i Hellas. I boken Poetikken skrev han om det som kjennetegner denne formen for dramaturgi som er en handling/historie som finner sted innenfor ett døgn og vanligvis på ett og samme sted.Temaet er det hovedpersonen som bærer og har en utvikling gjennom stykket som tilslutt ofte ender med en erkjennelse. Publikum sitter og ser inn på livene til skuespillerne som i ett dukkehus, med andre ord også kalt titteskap scenografi.
Denne typen ble gjort til det teoretiske grunnlaget for den franske klassisismens enhetsdramaturgi .
Det som er spesiellt med denne formen for dramaturgi er at den har en spesiell oppbyggning. Den starter med eksposisjon hvor vi blir kjent med rollefigurene, så kommer desis ( spennings oppbyggingen ) hvor konflikten kommer mer til syne. Deretter følges det opp av ett førklimaks der hovedpersonen prøver å overvinne situasjonen, så et klimaks der endringen skjer. Tilslutt kommer lysis ( avsluttningen) der hele handlingen avrundes.
Det som er typisk for de fleste aristoteliske stykker er at hovedpersonen går fra et liv i fulltkaos til et liv i orden eller omvendt. Ibsen har også noen stykker som er eksempler på dette.
Komposisjonen ser slik ut: Spenning, tid, hindring, mål, vendepunkt, klimaks, struktur, forhold mellom del og helhet
Et viktig begrep innenfor den aristoteliske dramaturgien er vendepunktet. Det betegner et punkt i et dramatisk forløp der handlingen i forestillingen skifter avgjørende reting.Der hvor for eksempel hvor livet til hovedpersonen skifter retning, fra kaos til orden.