Metafiksjonell:

Metafiksjonell dramaturgi kan i korte trekk forklares som en fiksjon som handler om en fiksjon. (På samme måte som et metaspråk er et språk som handler om et språk, eks: lingvistikk).

Metafiksjonen er primært kjent fra modernismens tid, og fra postmodernismen på 1980-tallet, men har vært i bruk lenge før den tid. Blant de første eksemplene på metafiksjon finner vi "Tusen og En Natt", fra 800-tallet. Cervantes' "Don Quijote" fra sekstenhundretallet er et litt senere eksempel.

For å gjøre det hele mer lettfattelig, tar jeg med et par andre eksempler som egentlig ikke er direkte relevante for dramafaget: På 1700- og 1800-tallet var det vanlig å skrive brev og dagbøker i meta-stilen (dvs: leserne ble bl.a. kommentert). I samme periode var det også vanlig å sette romaner inn i en ramme av metafiksjon, som "lot som" om romanen inneholdt en beretning om faktiske hendelser. Eks: "Don Qujiote" av Cervantes, og senere "Hobbiten" av Tolkien.

Kjennetegn fra den metafiksjonelle sjangeren er bl.a at den kommenterer seg selv, bruker ironi (og parodi), refererer til seg selv, og gjerne understreker at det hele er litterært eller dramatisk og derfor ikke reelt, osv.

Et teaterstykke som er metafiksjonellt, lar ikke publikum glemme at de er tilskuere til et stykke. Et eksempel er "En Midtsommernatts Drøm" av William Shakespeare. Det som gjør dette skuespillet metafiksjonellr er at det er et stykke som bl.a handler om oppsetningen av et stykke.

Nedenfor er en film jeg fant på yotube. Den er en slags skjønnlitterær liksomdokumentar, som kort sagt handler om en litteraturstudent som begynte å skrive en historie om seg selv som skrev en historie om seg selv som skrev en historie... Du skjønner tegninga. Til slutt ble han littegrann schizofren. Spennende film. Begynner estetisk veldig bra. Enjoy:

Fun fact!

Emballasjen til vingummi-godteriet "Søte Bjørner" er også metafiksjonell : det er bilde av en bjørn som holder en eske med bilde av en bjørn som holder en eske med bilde av en bjørn...