SWING
Swing eller ”Swingjazz”, er en stilart innen jazz som begynte allerede tidlig i 1920-årene. Det var i begynnelsen en miks av vestafrikanske og vesteurpoeiske rytmer, og har utviklet seg fra livlige jazz-eksperimenter i New Orleans. Selv om det kan dateres tilbake til 1920-årene, var det ikke før i slutten at swing begynte å etablere seg som en musikkstil. Før dette var musikken begrenset til Afroamerikanere, men etter hvert som målgruppen vokste, ble musikken myket opp for de mer konservative angloamerikanske lytterne.
Musikkstilen kom til da musikkindustrien begynte å komme seg på bena etter børskrakken, som var et par år tidligere. Børskrakk førte til den store depresjonen, men Swing blei fra første stund veldig godt mottat hos publikum.
Musikken var veldig folkelig og publikumsvennlig og mange engasjerte seg også med å danse. Swing er jo også blitt til en kjent dansestil. Swing ble derfor på mange måter en underholdningsindustri. Mye ble lansert under merkelappen "swing", der i blant sigaretter og dameklær.
Swing var en musikkstil som trengte mye trøkk og derfor ble Storbandet til.
Ordet ”Swing” har 2, men det kan sies at den har 3 betydninger:
- For det første står det for et rytmisk konsept; en ”timing” basert på en underliggende triolfølelse i hvert taktslag (triol – underdeling, kalles shuffle eller swing).
- For det andre står ordet ”Swing” for en stilepoke i jazzhistorien, altså en sjanger. (mellom New Orleans og Bebop)
- Den tredje er dels benevnelsen på en spesiell energi i et band, når alle ”drar i samme retning” og spiller superpresist. ”Det swingte skikkelig”.
Ekko 2: "All jazz fra swing-epoken swinger, en ikke all jazz som swinger, trenger være swing!". Det er lett å blande sjangere, for av og til kan andre jazzsjangere også høres ut som swing.”
Swing har røtter i Ragtime og Dixieland/New Orleans.
- De viktigste forskjellene mellom forgjengerne og Swing var at man gikk fra ”two-beat-jazz” til ”four-beat-jazz”. Som vil si at bassen ligger på alle fire taktslagene i Swing.
- Bruken av glissando og vibrato ble mindre, melodiene ble glattere og harmoniene renere. Harmonikken ble samtidig mer avansert. (firklangsarmonikk ble mer vanlig enn treklangsharmonikk), marsjrytmene ble løsere og det var bytte av instrumenter i ensemblene, der en rekke instrumenter tok over for hverandre.
- Gitaren erstattet banjoen.
- Trompeten erstattet kornetten.
- Kontrabassen erstattet tubaen.
Kjennetegn i Swing.
Det er egentlig mye av det som forandret seg fra Dixieland og New Orleans, men kan jo nevne noe.
- Det ble brukt ”Walking Bass” som vil si at betoningsmønsteret var ”for-beat-jazz”, med lik tyngde på hvert slag i takten.
- Trioliserte 8.deler.
- Tett samspilt rytmeseksjon som oppstår ved at de enkelte musikerne spiller med en viss grad av rytmisk frihet i forhold til hverandre og til den felles grunnrytmen.
- Storband var en ledende ensambletype som, som regel hadde piano som ledende instrument.
- Stor grad av arrangering.
- Det ble vanlig med soloimprovisasjon (en type : ”side slipping” – ofte fra klassisk musikk)
o Mye av soloimprovisasjon skjedde på saksofonen.
- Firklangsharmonikk (pianoet var kanskje hovedinstrumentet i swing. Det var her komponeringen og arrangeringen foregikk).
- Selv om det var vanligere å notere ned musikken, betydde ikke det at det var lettere å lese det.
- Den vanligste akkordprogresjonen var 2-5-1. Denne kombinasjonen av akkorder ser man ofte i swing-låtene. Man spiller da på grunn-akkorten, Dominanten og sekund-akkorden.
- rytmegruppen får en tydelig (timekeeper-rolle).
- Instrumentbytter (i forhold til New orleans Jazz/Dixieland) :
o Kontrabass (tuba)
o Gitar (banjo)
o Saksofon (klarinett)
o Hihat i trommesettet oppfinnes og blir sentral.
- Storband blir en ny ensembletype
Storbandet
vanskelig å si akkurat når storbandet ble utviklet, men det kan ses på som en videreutvikling av danseorkestre (eller New Orleans) fra 1920-årene.
I storbandet var det vanligst med 12 til 16 bandmedlemmer delt inn i 4 seksjoner:
Rytmegruppe : piano, bass, trommer og gitar
2-5 trompeter
1-5 tromboner
3-5 saksofoner
New Orleans hadde kun et instrument av hver. F.eks. 1 trompet, 1 trombone og 1 klarinett, men i storbandet utvidet de antall instrumenter og byttet ut klarinetten med saksofoner. Men de som spilte saksofon måtte også mestre klarinett, som ble brukt til klangvariasjon.
spillestil:
"call & resoinse" teknikken blir mye brukt. De ulike instrumentgruppene spiller mot hverandre ( se eks.2. ”Don’t get around much anymore” )
ofte riff-basert
mye solistpassasjer, med små vokaldeler (taket the A train)
de ulike seksjonene og instrumentene hadde ulike "roller". Bassen var veldig viktig, sammen med hi-haten. Det var de som skapte fremdrift, og selv om man ikke alltid hører bassen så godt, kjenner vi at den er der.
- Take the A train.
http://www.youtube.com/watch?v=cb2w2m1JmCY- Innledning (1) :
- Instrumenter som spiller innledningen som høres ut som et tog. (0:00-0:11)
o Hører tydelig trommene, trombonene, trompeter og saksofon.
- Innledning (2) :
- Piano. (0:12-0:17)
o Han spiller alene.
• Piano hadde en sentral rolle i swing-perioden.
• Var ofte leder-instrumentet i storband.
- Del A (1) :
- Hele storbandet er med. (0:17-0:41)
o Saksofoner som solister.
o Messing som riff
- Del A (2) :
- Hele storbandet er med. (0:42-1:02).
• Riff var en noe som var typisk swing. Riff er en instrumental melodifrase som gjentas flere ganger. Den kan enten bestå av akkordprogresjon, en melodisk ostinatofigur, et rytmisk mønster eller en melodifrase.
- Del B (1) :
- Trommesolo (1:02-1:05)
o Helt alene.
• Soloimprovisasjon (men er delvist innøvd/arrangert)
- Del B (2) :
- Messing (1:05-1:11)
o Tette akkorder.
• Typisk swing med tette akkorder.
- Del C :
- Vokal (1:11-2:00)
o Holder seg ikke til melodien, men improviserer litt rundt.
o Call and response.
o Walking bass.
• Har bare en liten del midt i sangen der det er vokalt. Dette er typisk i swing.
• Er egentlig ikke typisk swing å improvisere vokalt, men har drar de litt med seg fra tidligere stiler.
• Call and response er et veldig typisk stiltrekk i swing. Der noen synger/spiller og noen andre svarer.
• Walking bass er også noe som er typisk Swing. Da holder er det lik tyngde/betoning på alle 4 slagene i takten.
- Del D (1) :
- Piano solo (2:00-2:24)
o m/walking bass.
• Enda en solo. Det er improvisasjon, men med faste linjer.. (de faste linjene er løsere en i tidligere sjangre.)
• Walking bass er også. Den har en helt sentral rolle for å holde swing-feelingen. Man hører den ikke alltid like tydelig, men merker at den er der.
- Del D (2) :
- Saksofon begynner å kompe oppå (2:24-2:34)
o Fortsatt walking bass.
o Tendenser til breaking drums.
• Break er typisk i swing. Det som skjer er at alle instrumentene stopper og spille (i dette tilfellet saksofoner og piano), mens ett instrument fortsetter (her er det trommer).
- Del E :
- Trommesolo (2:34-2:36)
o Alene.
• Enda en solo.
- Del F :
- Messing – Tette akkorder (2:36-2:48)
o Saksofon har improvisasjonssolo.
• Messingen spiller tette akkorder. Typisk.
• Saksofon har improvisasjonssolo oppå. Typisk???
- Del G :
- Samme tema som i del A (2:48-3:09).
- Avslutning : Legg merke til den typiske swing-avslutningen. (3:09-3:14)
• Avsluttes med en sekst akkord, som swing ofte gjør.
VIS PÅ NOTER
Duke Ellington har også ”Don’t get around much any more”. Her får man tydligere frem en del av stiltrekkene som:
• ”Call and response” som går igjennom hele sangen.
• Dei spiller jo mot hverandre...
• Riff.
http://www.youtube.com/watch?v=H5Y4U3h1ZzE&feature=related• Pianoet komper med akkordmarkeringer som er nøye tilpasset solistens fraser. Tidligere var det mer tilfeldig.
Ja, det samme går igjen og igjen..
3 ulike ”stiler” i Swing.
- Kansas City – bluespreget, ”riff band style” count basie.
- New York – mix av mange inspirasjonskilder (new orleans jazz, jungle, Impressjonisme) Fletcher Henderson er forløperen (arrangør/orkesterleder). Duke Ellington blir fremste i denne stilen etter hvert.
- Swing and ”sweet” – poppreget, lite blues-stiltrekk og mindre swing-energi (avdempet). Glen Miller blir fremste i denne stilen.
Låten ”Take the A train” er New York. Duke Ellington var den fremste innen denne stilen. Duke Ellington var egentlig ikke førnøyd med låten og kastet den i båset, fordi han syntes det hørtes alt for gammeldags ut (som musikken til Fletcher Henderson). Sønnen plukket stykket opp igjen og Duke Ellington begynte å modernisere sangen mot slik den til slutt ble seende ut.
My pretty girl, Fletcher Henderson. Dette var forgjengeren til New York og dere hører nok en del likheter med ”Take the A train” av Duke Ellington. Og som dere ser på bildet har de med saksofon også klarinetter – noe som nesten var en selvfølge i jazz.
http://www.youtube.com/watch?v=IkPIxRFZ150&feature=relatedFra ”Take the A train” kan vi også trekke noen tråder mot Kansas City pga. At den har en tydelig riff (0:17).
Vi hører ikke noe særlig til Swing and ”sweet” i noe av dette. Så er et eksempel på denne formen. Hører her hvor ”pop” det er og at et ikke har den swing-energien som de andre vi har hørt.
http://www.youtube.com/watch?v=9U9cjL2XAqQ&feature=relatedSound analyse
http://www.youtube.com/watch?v=cb2w2m1JmCY (0:03-0:06)
- Jeg valgte disse tre sekundene fordi det er en interessant bit i låten som gir en spesiell følelse.
- Instrument som er med :
o Saxofon :
• Høres ut til at det bare er en sax. Det er sikkert for at det er vanskelig å få det helt samkjørt ellers. Saksofonen triller på tonen G.. Det lager en spennende atmosfære fra begynnelsen av.
o Tromboner (kommer inn (0:04)) :
• De breker og Glir på tonene, noe som er trombonenes kjennetegn i storband. Dette forsterker den spennende atmosfæren (minner meg faktisk litt om sesam stasjon.. he he) og høres troverdig ut som tog lyder. Høres også ut til at de bruker mute for å få en litt ”skarp” , ”innesperret” og ”mystisk” lyd.
o Begge instrumentene bruker tydelig og nøye innøvd dynamikk for å få den rette stemningen og tog-følelsen. Presise starter og slutter på tonene er også viktig for å få det helt samkjørt.
- Hører at det er tatt inn i studio. Det hører man både på grunn av at det er så klart og perfekt laget til (man kan og høre stor kvalitetsforskjell fra når man kommer fra det partiet til piano innledningen begynner).
- Høres ut til at Saksofonen er plassert nærmest mens trombonene er lengst borte. Det kan være på grunn av praktiske grunner (at trombonene er flere og har sterkere lyd eller at det er gjort slik pga. Hvordan de ville ha lydbildet til å se ut).
- Det er ikke noe spesiell klang i rommet de er i. Mest sannsynlig fordi det er tatt opp i et studio som sikkert er litt mindre enn klasserommet her, men det høres allikevel ut til at det er et stort rom der klangen liksom forsvinner opp og vekk.. nesten som om det er spilt inn ute. Lyden blir tørr og kvass, men samtidlig bløt (følelsen av at det også ga en bløt og myk klang fikk jeg ikke før jeg hadde hørt gjennom akkurat den delen noen ganger. Vet ikke helt hva det er som gjør det.
- Jeg synes at det kan minne om en gammel filmeffekt (kanskje lassie-film) der det går et barn på hjernbanesporet og toget nærmer seg (senere når man hører toget fløyte har akkurat barnet blitt flyttet av sporet).
Låten som kunstnerisk og estetisk produkt.
Swing er som jeg sa tidligere veldig folkelig og publikumsvennlig og mange engasjerte seg også med å danse.. Swing ble derfor på mange måter en underholdningsindustri. Swing ble til for at folk skulle more seg og den gleden og energien som er sentralt i swing gjenspeiles i ”Take the A train”. Vi ser det på spillerene (spesielt tromissen), og på vokalisten.
Teksten er veldig personlig for Duke Ellington, fordi han synger om et sted han pleide å besøke for å finne roen og komme i bedre humør. ”Sugar Hill in Harlem” er et sted og det virker som om han forbinder det stedet med mye glede.
Når vokalisten kommer inn og de andre svarer (1:14).. synger hun ”Take the A train” og de svarer som en togfløyte. Dette er et middel som blir brukt for å forsterke inntrykket av at nå går toget til ”Sugar Hill in Harlem”, og at det er siste sjanse om flere vil være med. Dette går også igjen senere i sangen.
Dette er en sang med mye bruk at riff, call and response og solistpartier. Riff og Call and response har noen veldig tøffe effekter i denne sangen. Det høres nesten ut som at de/den med melodistemmen prøver på en å lokke med seg flere til Harlem og de andre svarer/jatter med ved bruk av riff og call and response. Hvert solistparti varer kun noen sekunder og piffer stykket veldig opp slik at det ikke blir ensformig. Det virker som at call and response-metonen er hovedtrekket i denne låten.
Mediering
Swing generelt kan knyttes opp mot å ha det gøy, slippe seg løs og bare la seg rive med. Det er brukt mange fiffige og tøffe måter å knytte sangen opp mot f.eks. tog som har en stor rolle i denne sangen. Bruken av instrumenter og stemmer til å etterligne toglyder. Sangen har nok i etterkant virket som en slags reklame for Harlem, uten at det trenger å ha blitt gjort bevisst av Ellington. Dette var jo en sang som egentlig ikke skulle bli noe av, men som ble hentet opp igjen og modernisert til den samtiden, så den har nok vært igjennom mange kunstneriske idéer før låten ble slik den er i dag. Hvorfor han ikke var fornøyd i begynnelsen var nok på grunn av samfunnet på den tiden, at det kom så mye nytt og det gikk ikke an å komme med ”gårsdagens” musikk når samfunnet søkte ny og mer spennende musikk.
Men det låten i hovedsak kan knyttes opp mot utenfor musikken må være det å slippe seg løs, danse og ha det gøy!