Cooljazz
Cooljazz ble utviklet omtrent
samtidig med bop, men fikk ikke oppmerksomhet før rundt 1950. Mens bop ble
dominert av svarte musikere i New York, var cool dominert av hvite musikere i
California på 1950-tallet.
I mange låter er det vanskelig å kategorisere om det er cool eller bop, fordi sjangrene har mange likhetstrekk, og artistene som spilte i disse sjangrene behersket ofte begge, og blandet dem også. Noen musikkhistorikere syntes det var umulig å skille bop og cool, og løste problemet med å kalle bop som de syntes låt “cool” for coolbop.
Kjennetegn i cooljazz:
* lett, tørr tonalitet
* lite eller ingen vibrato
* dempet utrykk, lavt volum
* lite bruk av høyderegisteret
* melodiøst legatospill
* tilbakelent, avslappet, “laidback” stemming
* vektlegging av sound
På 1950-tallet ble ”Birth of the cool” innspillingene gjennombruddet for den nye måten å spille jazz på, og disse innspillingene er kanskje de mest representative uttrykkene for retningen. Man tenker kanskje først og fremst på Miles Davis som mannen bak ”birth of the cool”, men hovedmennene bak dette prosjektet var arrangøren Gil Evans og barytonsaksofonisten Gerry Mulligan, og det var møtet mellom Evans og Miles Davies som satte det hele i gang. Miles Davies var jo egentlig bop-trompetist, men da han møtte Evans la han om stilen. Gil Evans var en av cooljazzens fremste arkitekter. Han var selvlært arrangør og mere opptatt av tonekvalitet og klangfarger enn av swing og rytmikk. Han tok i bruk instrumenter fra symfoniorkestre, som fløyte, valthorn, obo og tuba. Han hadde sin bakgrunn som komponist for Claude Thornhills storband, og innspillinger med dette bandet allerede i 1941 ble forløpere til ”birth of the cool”. Med seg fra Thornhill-bandet hadde han altsaksofonisten Lee Konitz, og sammen med Miles Davies, samt bass, trommer, piano, en trombone, en tenorsax, et valthorn og en tuba, dannet de Miles Davies nonette. Lee Konitz var banbrytende innenfor måten å spille saksofon på. På denne tiden var han en av svært få saksofonister som ikke var preget av Charlie Parker. Han hadde en viktig inspirasjonskilde i læreren sin, pianisten Lennie Tristano, og Count Basie legenden Lester Young.
De viktigste impulsene til cooljazzen var altså:
- Lester Young og Count Basie- bandet
- Thornhill-bandet og Gil Evans
- Birth of the cool-innspillingene
- Lennie Tristano, med elever (spesielt Lee Konitz)
No Figs
Lytteguide
* 0.00 : Alt sax, tenor sax, baritone sax, gitar og piano spiller trioler og sekstendelsnoter veldig fort og virtuost, veksler mellom å spille unisont og polyfont. Legg merke til hvordan instrumentene forsvinner og dukker opp igjen i forskjellige kombinasjoner. Det virtuose vissvasset etterfølges av en enklere frase med lengre noter, mer unison spilling.
* 0.29 : 8 takter altsax solo. Konitz foretrekker det lyse registeret. Ganske chill og laidback. Ikke mye bopstress her i gården. Går mye i åttendeler i begynnelsen, men avslutter frekt med trioler og sekstendelsløp.
* 0.43: Tenorsaxsolo, 16 takter. Stan getz spiller også i det lyse registeret, så overgangen er litt kinkig å få med seg.
1.03 : Trombonesolo 16 takter
1.25: 16 takter Klarinettsolo
1.47: 16 takter barytonsax-solo
2.08: 16 takter pianosolo
2.29 : 8 takter, A tema
2.42: Avslutning. Bass og trommer forsvinner. Piano spiller alene, får selskap av saxer, gitar og klarinett. De spiller noe lignende det virtuose vi hørte i begynnelsen.