Avantgardepop

STILTREKK:

Selv om dette ikke er en egen musikalsk sjanger er det likevel noen fellestrekk.

-En god melodi er viktig

-Gitar, viktigste instrumentet

Dette kan man finne igjen i låten Cigarettes and Alcohol av Oasis. Her er gitaren det instrumentet som står i fokus. Hele denne sangen er også bygget opp rundt et gitarriff. ( se analyse og link lenger nede)

-Sangene skulle ha fengende refreng

Blurs sang “Girls and Boys” fra albumet Parklife er et godt eksempel på en britpopsang med et fengende refreng. 

“Girls who want boys

Who like boys to be girls

Who do boys like they're girls

Who do girls like they're boys”

Dette er teksten på refrenget som repeteres flere ganger og som setter seg på hjernen. 

Girls and boys: http://www.youtube.com/watch?v=riE-GI0PxnE

-Det vanlige band oppsettet var gitar, bass, trommer, vokal, (keyboard)

Oasis hadde det tradisjonelle bandoppsettet med gitar, bass, trommer og vokal. Blur hadde også det, i tillegg til keyboard. Blur er mye mer eksperimentelle i sine orkestreringer og kan ha mange rare lyder med på låtene. Blur spiller altså over et større uttrykksregister enn Oasis. De utvider også alltid spekteret sitt og prøver nye ting. De viderefører musikalske linjer fra the Kinks og Madness. Man finner også trekk fra psykedelia og disco ( f.eks "Girls and boys"). Man finner også musichall og vaudeville stemninger på den instrumentale sirkusvalsen : ”The debt collector”.

-Teksten i sangene skulle gjenspeile det ”typisk” britiske

-Vokalisten skulle synge på britisk i motsetning til andre britiske band som sang med amerikansk aksent.

Eksempel på begge disse to punktene kan man finne på Blurssang ”Parklife”. Her beskriver Albarn det typiske britiske samfunnet noe som gjør at man kan trekke linjer til The Kinks og Ray Davis. Her synges / snakkes det også med britisk aksent.

Parklife: http://www.youtube.com/watch?v=bKCoBt43HWE

Det britiske flagget ble også et symbol for britpopen. Det var et symbol preget av stolthet og nasjonalisme og var å finne på både gitarer og klær fra den tida. Vektleggingen på det typiske britiske og de mange britiske referansepunktene gjorde det vanskelig for bandene å oppnå suksess i USA.

-Musikken skulle være britisk:

Det musikalske fundamentet deres hentet de fra den gangen da britisk musikk var bra musikk, nemlig på 60 og 70 tallet. I tillegg til de tydelige referansene til Beatles og Kinks, var 60-tallets mod-bevegelse med band som The Who og The Small Faces i spissen en viktig inspirasjonskilde. 70-tallets glamrock hadde også sin innflytelse med artister som Roxy Music, T.Rex og David Bowie. Suede er et eksempel på et band som lånte mye fra glamrocken, og da spesielt fra Bowies “Ziggy Stardust” periode. Andre Britpop-band som Elastica var mer tydelig inspirert av punk og new wave som The Jam og Buzzcocks. Hvis du blander alle disse elementene og plusser på indierocken til The Smiths, og Manchester scenen med The Stone Roses i front, så har du det musikalske fundamentet som britpopen bygget på.

The Beatles var Oasis sine store forbilder, særlig John Lennon. Sangen "Don't look back in anger" åpner på samme måte som "Imagine" av John Lennon med en pianointro, men i et høyere tempo. Teksten har Noel også hentet fra John Lennons memoarer. "I got this tape in the United States that had apparently been burgled from the Dakota Hotel and someone had found these cassettes. Lennon was starting to record his memoirs on tape. He's going on about 'trying to start a revolution from me bed, because they said the brains I had went to my head.' I thought 'Thank you, I'll take that'!"

Don't look back in anger: http://www.youtube.com/watch?v=r8OipmKFDeM

Imagine: http://www.youtube.com/watch?v=CsiKfpdxaNI&feature=related

Oasis sound var også svært inspirert av Beatles revolver periode. Enkle låter, melodiøse, gitaristiske, mektig og distinkt sound, med på kraft og enkelthet.

Girls and boys av Blur er også et annet godt eksempel på at de tok i bruk gamle tradisjoner. Denne sangen har veldig mange diskotrekk. Den har, som sagt, veldig mange repeterende temaer: ”girls who like boys osv. ”, variasjonen i instrumentasjonen er ikke veldig stor, sangen har en høy puls, synhten er også et viktig instrument her, det er mye diskant på trommene, men de har i motsettning til diskoen flere gitarer, og større variasjon i sangen.

-Bandene var også dyktige live

Oasis fikk betydelig flere fans ved å reise rundt å holde konserter hele tiden. Folk som hadde vært på konsert med dem, ambefalte dem til sine venner, og neste måned så var Oasis tilbake og holdt en konsert for enda flere fans.

-Bandene opptrådtemed selvsikkerhet og arroganse

Dette kan vi f.eks. se på hvordan Damon Albarn, vokalist og låtskriver i Blur,oppfører seg på scenen, han hopper rundt og tuller og vet han er kul uansett hva han gjør. Noe som en kan spore tilbake til vokalisten i The Stone Roses.

HISTORISKE LINJER:

(se også punktet ”musikken skulle være britisk” under stiltrekk)

90 –tallet var en veldig produktiv og positiv periode i det britiske samfunnet. Landet hadde på 80-tallet vært styrt av Margareth Thatcher og det konservative partiet. Folk hadde nå en trang til å uttrykke seg og å få ut alt det de hadde holdt inne. Noel Gallaher sa i et intervju ” Britain was dead in the 80s”.Popscenen på denne tiden var preget av enkle stjerner med store platekontrakter slik som Tina Turner og Paul Young. Mange unge hadde akseptert den konservative og kjedelige kulturen; se på tv, røyke og gå på fotballkamp som om det ikke var noe mer å ta seg til.

Men det var også et par produktive band på 80-tallet som er verdt å nevne. Det er The Smiths og The Stone Roses. The Smiths representerte indiescenen ( independent music ) og The Sone Roses representerte Manchesterscenen. The Stone Roses er kjent for sin arroganse og kalte seg selv for verdens beste band. Både The Stone Roses og The Smiths ble ganske store, men ingen av bandene klarte helt presset. De klarte aldri helt å slå igjennom til de helt store massene. Selv om The Stone Roses ikke klarte det, så var de et band som kom til å påvirke bandene som kom etterpå. Noel Gallagher har sagt at uten The Stone Roses så hadde ikke Oasis eksistert. Etter The Stone Roses var det altså et stort tomrom i britisk rockmusikk, og da kom undergrunnsmusikken fra USA, den såkalte grungen, med band som ”Nirvana” og slo igjennom i England. Nirvana hadde plutselig blitt stemmen til en rastløs generasjon takket være deres album Nevermind og singelen ” Smells like teen spirit”. Det brititske bandet Blur reiste på deres andre turne i Amerika. Det var en veldig skuffende seanse. Band som ikke spilte grunge ble avvist. Blur begynte å forakte uinteressen og eneretten grungescenen hadde. Det inspirerte bandet til å begynne et mål ”til å bli kvitt grunge”. De erklære krig mot Amerika og skulle lage musikk som var identifiserbar britisk. Damon Albarn oppsummerte sin mening i 1993 etter å bli spurt om Blur var et ”anti-grunge band” sa han"Well, that's good. If punk was about getting rid of hippies, then I'm getting rid of grunge."

Oasissang “live forever” er også imot grunge ideene. Noel Gallagher sier selv "At the time . . . it was written in the middle of grunge and all that, and I remember Nirvana had a tune called ‘ I hate myself and I want to die’', and I was like . . . 'Well, I'm not fucking having that.' As much as I fucking like him [Nirvana frontman Kurt Cobain] and all that shit, I'm not having that. I can't have people like that coming over here, on smack, fucking saying that they hate themselves and they wanna die. That's fucking rubbish. Kids don't need to be hearing that non-sense."

Kurt Cobains selvmord i 1994 satte et punktum for grungen, og lot britpop ta over hitlistene.

I 1993 begynte også en utrydding av BBC’s Radio 1 s DJ’er . Dette var landets mest populære radio og de nye og unge erstatte de gamle slagerne med ungt, nytt og friskt blod. Dette var absolutt med på å påvirke at britpop fikk sitt gjennombrudd.

ANALYSE AV ”CIGARETTES AND ALCOHOL”:

Cigarettes and Alcohol: http://www.youtube.com/watch?v=SaeLKhRnkhQ

Låten som kunstnerisk produkt:

“Cigaretts and Alcohol” er den fjerde singelen fra Oasis debutalbum “Definitely Maybe”. Med denne singelen ville Oasis få frem deres villere holdning i forhold til for eksempel ”Live forever” som er mye mykere i kantene når det gjelder det tekstlige innholdet. Sangen har en tekst og en appell som en hver ungdomsgenerasjon kan forholde seg til.

Noel Gallagher : “ Songs like live forever and cigarettes and alcohol will last forever, it’s not fuckin’ poetry, but it applies to every sixteen year old of every generation”

Sangen setter også spørsmål ved arbeidsklassen med strofen ” is it worth te agrivation to find yourself a job, when there’s nothing worth working for?”. Denne strofen borte seg inn i den britiske ungdommen på begynnelsen av 1990-tallet. Grunnen til dette er bl.a. at det ikke er hvem som helst de synger om, men om akkurat deg personlig.

Men sangen har ikke som hensikt å få folk til å frigjøre seg fra arbeiderklasselivet, den handler derimot om et kompromiss ” You could wait for a lifetime, to spend your days in the sunshin, you might as well do the white line”.Altså du kan vente i evigheter for å få dine glansdager, så du kan likeså godt bare akseptere det du har og jobbe videre. For alt du egentlig trenger er sigaretter, alkohol, god musikk og så lenge du kan ha det gøy så går livet videre.

That song keeps getting better and better for me- Noel Gallagher