Third Stream
På 50 og 60-tallet var det mange eksperimentelle strømninger innenfor jazzen, ved siden av den tradisjonell mainstreamen. Noen jazzmusikere så på de utfordringene som lå i klassisk musikk (teknikk, klang m.m.), samtidig som komponistene ønsket å slå sammen sine to yndlingssjangre: klassisk og jazz.
- Grunnlagene for third streamen kom med den moderne jazzen:
- George Gershwins Rhapsody in blue
- Duke Ellington: fokuserte på jazz som komposisjon, samtidig som han eksperimenterte medorkestrering, form og struktur
- Bop-musikere som blant annet Charlie Parker hadde utviklet jazzens harmonikk og rytmikk drastisk, noe som bød på mange nye muligheter.
- Cool-jazzen hentet mye av inspirasjonen sin fra europeisk musikktradisjon.
- Igor Stravinskijs Ebony Concerto
Third stream bevegelsen
- Mange av cool-jazzmusikerne ble sentrale aktører innenfor third stream bevegelsen. Dave Brubeck var inspirert av blant annet Duke Ellington og Schönberg.
- Musikerne hadde symfoniorkesterets dimensjoner, disiplin og konsertformer som forbilde
- Tok vare på grunnelementer fra jazzen som swing-følelse og improvisasjon. Ønsket en balanse mellom balanse og komposisjon og improvisasjon
- Tre av de viktigste innenfor third stream bevegelsen:
- Georg Russell: Skrev boken “The Lydian Chromatic Concept of Tonal organization”, et av de første musikkteoretisk bidragene fra et jazz-synspunkt.
- John Lewis: arrangør, komponist og pianist. Hadde klassisk utdannelse, og skrev musikk for blant annet jazzband, ballett og symfoniske besetninger. Spilte i band med Dizzy Gillespie og var med på platen “Birth of the cool”.
- Güther Schuller: amerikansk komponist som definerte selve begrepet “third stream”.
- Forsøkte å bryte ned de estetiske grensene mellom de forskjellige musikktypene.
- Ble skrevet noen eksemplariske verker, men third stream ble aldri en stor suksess blant publikum.
The Modern Jazz Quartet
- Et av third streamens mest populære ensembler
- Besto av John Lewis (piano), Milt Jackson (Vibrafon), Tracy Heath (Kontrabass) og Kenny Clarke (Trommer).
- De svartes svar på Dave Brubecks hvite intellektualisme eller New York jazzens svar på Vestkystjazzen.
- Spilte med en finesse og disiplin som kan sammenlignes med et kammerensembel.
- Mange forskjellige stiler - alt fra blues til fuger.
- Tanken bak musikken var at vert medlem skulle få improvisere, men til slutt skulle de møtes i et barokkaktig kontrapunkt.
Lytteeksemplet
Lytteeksemplet som jeg har valgt heter Concerto for Jazz Quartet and Orchetstra II - Passagaglia. I dette eksemplet spiller The Modern Jazz Quartet sammen med The German symfony orchestra og dirigeres av Günther Schuller, som forøvrig er komponisten av stykket. På denne inspillingen er det ikke Kenny Clarke som spiller trommer, men Connie Kay.
Noter:
Audiofil til "Concertino for Jazz Quartet and Orchestra: II. Passagaglia (German Symphony Orchestra Version)":
Lytteguide
00.00: Pangåpning med symbaler og fullt orkester i “ekpresjonistisk stil”. Kan minne om filmmusikk
00.13: Kontrabass kommer inn og presenterer temaet. Etter hvert fargelegging av trommer. Legg merke til den rytmiske figuren som kommer igjen og igjen.
01.03: Resten bandet kommer inn. Vibrafon står i fokus og improviserer - bruk av bl.a. bluesskala. Piano og trommer komper - korte støt på piano, mens trommesettet spiller en slags langsom swing.
02.38: Bassen går bort fra det tidligere rytmiske mønsteret og spiller i stedet “walking bass”. Symf. orkesteret blir med og fargelegger - gir stykket et anderledes klangbilde.
03.29: Brake. MJQ slutter å spille og symfoniorkesteret spiller en kort del.
03.34: MJQ kommer inn igjen. Høyere intensitet. Avansert harmonikk i symf. orkesteret. Intesiteten avtar etter hvert.
03.40: Symf. orkesteret faller bort - MJQ har fokus.
04.05: Bare fjerdedeler, double time, “storbandstil” - git energi til solisten
04.12: Tilbake til a tempo. Symf. orkesteret sammen med MJQ gir følelsen av bitonalitet.
04.51: Ny double time. Markant swing-rytme. Vibrafon og piano spiller solo samtidig, kan minne om en slags form for kollektiv improvisasjon. MJQ spiller etter et slags bluesskjema. Symf. orkesteret - avansert harmonikk.
05.48: Impresjonistisk/Ekspresjonistisk outro. Flytende.
Satsen er en passacaglia, en klassisk stilart, der det tidlig i sangen presenteres et rytmisk bassostinat (se vedlagt note). Tydelig preget av 12-tonestil, med tanke på at det i ostinatet ikke blir spilt ters, kvart eller kvint. En effekt som gjør at lytteren kanskje faller bort fra tonalitesfølelse. Ostinatet som blir presentert er derimot ikke en 12-tonerekke. Det et rytmen som er ostinatet, ikke tonene som blir spilt.
Etter hvert som vibrafonen kommer inn (se vedlagt note), hører vi inspirasjon fra blant annet jazz og blues i improviseringen. Pianoet har ikke noen særlig harmonisk funksjon, men bidrar med rytmiske støt for å fargelegge og kompe. Elementer fra jazzen som swing og improvisjon er med. Musikerne improvisere, med det er tydelig at de spiller etter en bestemt struktur og til en hver tid hva som skal skje. Symfoniorkesteret improvisere ikke.
Sangen er ellers en blanding av forskjellige stiltrekk innenfor både jazzen og klassisk musikk. Mye av det symfoniorkesteret bidrar med, har en ekspresjonistisk/impresjonistisk stil over seg og kan minne om noe av f. eks Stravinskij.
Kilder
Ekko 2 av Audun Molde og Geir Salvesen
http://en.wikipedia.org/wiki/Third_stream
iTunes Store
Jonas Romme
