Cameratakretsen
Operaen startet med en gruppe mennesker i Firenze, Italia. De ble kalt «Cameratakretsen». Målet deres var å finne en sammenheng mellom poesi og sang, og gjennoppleve det slik det var i antikken i Hellas. De visste ikke mye om hvordan musikken var på denne tiden, så problemet var hvordan de skulle smelte sammen musikk og tekst slik at ordene ble forstått samtidig som musikken gjengav en stemning.
Den vanligste musikkformen der de gjengav dramatisk tekst på den tiden, var madrigalene. Det ble forsøk på madrigaloperaer (Banchieris Pazza Senile), men det slo ikke igjennom. Dette var mye pga polyfonien og besetningen til madrigalene.
De klarte å løse problemet med Peri som i sin opera «Euridice» brukte en sangform som var en mellomting mellom sang og tale. Dette var forløperen for monodien. Monodien skule være en sangstemme som formidlet tekst, akkompagnert av et instrument som spilte akkorder. Monodien lignet på det vi kaller et resitativ idag.
Rundt overgangen fra rennessansen til barokken oppstod også general-bass systemet. Monodien ble akkompagnert av dette systemet. Her ble det sterkt vektlegging av bass-stemmen, og bass-stemmen og sopranstemmen ble de viktiste stemmene. Basslinjen er bæreren av det harmoniske fundamentet for satsen, og harmonikken regjerer over kontrapunktet. Generalbass-systemet gir store muligheter for improvisasjon og utforming av akkordene.
En viktig avhandling om monondien finnes i Giulio Caccinis samling sanger «le nuove musiche».
Her er en av sangene fra Caccinis samlinger:
Monteverdi
Den mest kjente italienske operakomponisten på denne tiden var Monteveri. Det var han som komponerte den første levedyktige operaen på denne tiden, L'orfeo. Han utvidet operaen ved å ta andre former i tillegg til monodien. Det var former som instrumentalsatser, korsatser og mer melodiske solistpartier. Dette gjorde at operaen begynte å ligne på den vi har idag.
Han skrev L'Orfeo i 1607. Vi følger Orfeo fra han får vite at Eurudice er død, og på hans reise til dødsriket for å få henne tilbake.
Orfeo starter med en ren instrumentalsats, en toccata. Han brukte arier (lyrisk sang) og resitativ(dramatisk, fortellende sang). Monteverdi jobber videre med affektlæren, som startet i rennessansen.
Monteverdi jobbet videre med affektlæren, «ordmalingen», som oppstod i rennessansen. Dette er tydelig å høre i L'Orfeo, særlig i den siste sangen, der Orfeo i begynnelsen er lykkelig fordi han har fått sin kjære tilbake. Etter hvert blir musikken og teksten mer usikker. Til slutt kommer en lyd bak scenen som gjør at Orfeo snur seg og gjør Eurudice om til en stein.
Den første delen av sangen er i dur, Orfeo synger fort og lystig og det er en forsåvidt fort «walking bass» i bakgrunnen. Han synger i et ganske lyst register, og rytmen er stødig.
Andre delen av sangen starter med en moll-akord. Nå begynner Orfeo og bli utålmodig på om Eurudice er bak ham. Det er ikke mye instrumentalt i bakgrunnen lengre og rytmen er saktere.
Jeg fant ikke eksempelet av akt 4 av Orfeo. Men her er et eksempel av instrumentalsatsen, toccata, i begynnelsen.
Opera seria
Operaen utviklet seg videre i Italia og etter hvert utvikles «Opera Seriaen». Det var store forskjeller mellom den venetianske og den napolitanske opera.
I Napoli begynte operaen å få betydning senere enni Venezia, og operaen i Napoli fikk en annen karakter enn den venetianske. Det kan henge sammen med at i Napoli hadde de en mer melodiglede, og de la mer vekt på det musikalske enn på det dramatiske.
I Venezia spilte librettoen og handlingen i operaen, det dramatiske element, til å spille stor rolle. De la vekt på oppbygning av klart formede melodier, mens Napoli setter seg musikalske mål og kune stole på at musikken i seg selv samlet tilhørere.
Allesandro Scarlatti var den napolitanske operas komponist. Han var særlig interresert i å gi sine tekster en mer artistisk holdning, og den måtte holde mål. Dette førte til at librettoen ble mer betydningsfullt i den napolitanske opera. Scarlattis idealer for operaen var også å inndele i recitativ og Arie.
Her er et eksempel på vekslingen mellom resitativ og arie:
>Apostolo Zeno, var en librettist. Han ville lage en regel for en operalibretto, med deling av verket i tre akter, et fast antall scener, med hver scene delt i en dramatisk forklarende secco resitativ-del og en etterfølgende arie-del. Ariedelen var bygget som en da capo ariearie (a-b-a), der a var et fast mønster og toneart, b var en kontrast til a, og a var lik den første med mer improvisasjon og utsmykking.
--> Opera Seria.
Opera seriaen bygget seg opp naturlig og konsekvent, men den binder komponisten for sterkt, og minsker den kunstneriske frihet.
Her er et eksempel på en da capo ariearie:
Her hører man inndelingen av a b a, og hvordan det var oppbygget.
Händels operaer
Georg Friedrich Händel hadde en studiereise i Italia i 4 år. Han oppholdet seg blandt annet i Firenze, Roma, Napoli og Venezia. Her arbeidet han med kantater i Italia, og det fikk betydning for hans operaproduksjon. Händel skrev 35 operaer for Londonscenene, og han skrev opera seria. Han brukte Scarlattis idealer om inndeling av recitativ og arie, samtidig som han lekte seg med formen.
Overtyrene i Händels operaer hadde som regel ingen direkte tilknytning til operaen. Han brukte den franske overtyren, som var langsom- hurtig- langsom.
Coro
-partiet bestod av et sluttkor som ble sunget av solistensemble. Det hadde ingen tematisk sammenheng med operaen for øvrig.
Händel ville egentlig bare komponere operaer i sitt liv, men det gikk ikke. Derfor komponerte han også mange oratorier i italiensk stil, kantater, og selvfølgelig mye kirke-, orkester- og kammermusikk.
Her er et eksempel på en av Händels mest kjente operaer. Komponert under tiden i Italia.