Mainstream Jazz

Thordis Haugen

Selve begrepet ”Mainstream Jazz” er litt udefinerbart og blir av mange brukt som et konsertbegrep. Stilen er en sammensmeltning av tradisjonell og moderne jazz, og inneholder derfor en blanding av mange elementer.

En kan si at det var Norman Granz som introduserte verden for det vi regner som hovedstrømningene i jazzen. Dette gjorde han gjennom foretningsidéen sin, Jazz at the Philharmonic (JATP). Gjennom dette prosjektet ville han bevise at det gikk an å tjene penger på jazz, samtidig som han introduserte jazzen for et større publikum. JATPs konserter ble gjennomført ved at Norman Granz samlet sammen jazzmusikere han mente ville spille bra sammen og laget konserter ut i fra dette. Konsertene ble holdt i konsertsaler som tidligere hadde blitt forbeholdt den klassiske musikken. En annen som hadde arrangert ikke-klassiske konserter i slike saler tidligere var John Hammond. Han presenterte to konserter som han kalte ”From Spitiuals to Swing” i Carnigan Hall. Hammonds idé var i midlertid å gå igjennom historien fra spirituals til swing, ikke å blande ulike utøvere slik Granz gjorde.

Når Granz samlet sammen sine musikere gjorde han dette uten å ta hensyn til ulike sjangere innen jazzen. Mainstream jazzen som JATP representerte ble derfor ingen ren stil. En kan derimot trekke fram noen fellestrekk ved opptredenene. En kan påstå at mainstream jazz hadde et jamsession preg, liten grad planlagt arrangering, og var underholdningsmusikk for et bredt publikum. JATP ble et etablert begrep, og hadde lange turnéer og plateutgivelser.

En av grunnene til at mange av JATPs turnéer fant sted i Europa var rasimen i USA. Granz brukte mange afro-amerikanske musikere, og møtte stor motstand i sørstatene i USA. Han nektet å la artistene spille i rasedelte konsertsaler, og reiste derfor heller til Europa.

"My Funny Valentine"
Det andre eksempelet jeg skal ta for meg er ”My Funny Valentine” hentet fra LPen ”Cookin’ with the Miles Davis Quintet”. Denne kvintetten inneholder Miles Davis på trompet, John Coltrain på tenor-saxofon, Red Garland på piano, Paul Chambers på bass og Philly Joe på trommer. Låten er komponert av Richard Rodgers, og er hentet fra musikalen ”Babes in Arms”. Denne besetningen i en kvintett er hentet rett ut av be-bopen. Davis spiller hele låten på mutet trompet, det er nesten ingen bruk av vibrator, og hele sangen har et rolig og avslappet preg. En kan si at låten hører hjemme innen cool-jazzen, men en sitter igjen med en jam-sessionfølelse, og vi plasserer derfor låten inn i under Mainstreamen. Davis spiller med overskudd, og behandler sangen utrolig følsomt i denne innspillingen. Sangen ble framført av nesten alle de populære vokalistene og musikerne på 1950 tallet.



Lytteguide "My Funny Valenting":
- Intro: Piano, bass og perkusjon starter
- 00.16: Mutet trompet (Miles Davis) kommer inn. Spiller gjennom sangen, men med improvisasjoner over melodien. Pianoet forsvinner
- 00.25: Pianoet kommer inn igjen
- 02.32: Pianosolo
- 04.30: Trompetsolo
- Avslutter i fellesskap

Som en oppsummering kan en si at Mainstream ikke er en egen jazz sjanger i seg selv, men mer en samlebetegnelse på den jazzen som ble populær. Dette skjedde spesielt gjennom turnéer, konserter i filharmonisaler og en finner mye av Norman Granz tenkemåter igjen i moderne jazzfestivaler.

"It don't mean a thing if it ain't got that swing"
Det første eksempelet jeg skal ta for meg er ”It don’t mean a thing if it ain’t got that swing”. Låten er en standar jazzlåt. Den har også 32 takter, og AABA-form. Låten er komponert av Duke Ellington, og gjorde swing begrepet vanlig.



I dette opptaket (http://www.youtube.com/watch?v=fgQ3KOZHKGo) er det Ella Fitzgerald som er vokalist, og Oscar Peterson som spiller piano.

Lytteguide
- 0.00: Pianisten (Oscar Peterson) jammer, mens Norman Granz introduserer nummeret
- 0.18: Vokalist (Ella Fitzgerald) og bandet kommer inn. Går gjennom sangen (AABA)
- 0.59: Improvisasjon 1 (Vokal)
o Vokalist scatter (Improviserer over tilfeldige ord- og vokallyder)
o Vekt på de øverste tonene i akkordene (Kjennetegn fra Be-bop)
- 1.39: Improvisasjon 2 (Fiolin)
o Glidende intonasjon
o Små motiver
o Country preget
- 3.00: Improvisasjon 3 (Piano)
o Melodiøst
o Virtuos
- 4.21: Improvisasjon 4 (Gitar)
o Swing 8.deler
o Lite vibrato
o Lange fraser
o Herb Ellis var sterkt påvirket av Charlie Christian
- 5.40: Improvisasjon 5 (Trompet)
o Roy Eldridge – swingtrompetist
o Mye klang
o Dizzie Gilspie om Roy Eldridge: one of the most exciting musicians of the Swing Era and a precursor of bebop.
- 6.58: Improvisasjon 6 (Vokal)
o Scatting
o Ender med at alle samles om linjen ”It don’t mean a thing.”

En kan tydelig se at Norman Granz har hentet mennesker fra ulike tradisjoner innen jazz i dette nummeret. Det at det er så mange soloer fra de ulike instrumentene og alle instrumentalistene spiller med utgangspunkt i ulike sjangere, får oss til å sitte igjen med en jamsession-følelse. Dette er noe av det vi kan si at er et kjennetegn på Mainstream jazzen.

Soundanalyse (0.38 - 0.48)
Denne innspillingen av låten er et videoopptak fra en live konsert i 1958. Lyden har ikke blitt bearbeidet i studio. En hører at det er vokalisten som er i sentrum. Hun er fremst på scenen og har en kraftig stemme. Likefullt kommer hun ikke like tydelig frem som hvis det hadde blitt spilt inn i et studio. Pianoet er lenger bak i lydbildet. Lyden er akkustisk. Gitaristen drukner litt i pianoet, og det er vanskelig å høre hva han spiller. Fiolinisten ser innimellom ut som om han spiller, men i så fall kan vi ikke høre han fordi han forsvinner i lydbildet. Bass og trommer er også veldig i bakgrunn i lydbildet. En av grunnene til dette er støy på selve videoen. Hovedtrekkene ved sounden i dette utsnittet er at vokalisten og pianoet er desidert lengst fremme i lydbildet, mens de andre instrumentene forsvinner litt i bakgrunnen.

Låten i større perspektiv
Opptaket er fra en JATP konsert i Nederland. Både Peterson og Fitzgerald ble ofte engasjert av Granz, og han hadde blant annet begge med seg på en av Europa-turnéene som JATP gjorde. Mainstream-sjangeren kan regnes som en kjønnsløs sjanger, og dette var i stor grad på grunn av økonomiske motiver. Tradisjonen fra Europa hadde vært den klassiske musikken. Rent økonomisk hadde derfor de klassiske musikerne større økonomisk trygghet enn jazzmusikerne. Jazzen ”trengte” derfor en publikumsvennlig sjanger for å gjøre det mulig å tjene penger på jazzen. Tommelfinger regelen er jo at større publikum gir bedre omsetning og økonomi. En av grunnene til at Mainstream jazz var mer publikumsvennlig en de andre sjangrene, var den store variasjonen i konsertprogrammet. Da Norman Granz tok med seg jazzen inn i konsertsalene til den klassiske musikken, ble dette også en symbolsk handling for at jazzen skulle bli ansett som kunst og ikke bare som dansemusikk eller musikk for en særegen gruppe i samfunnet. Både Frank Sinatra fra Tin Pan Alley tradisjonen og Ella Fitzgerald ble stjerner innen jazzen, og jazz utviklet seg til å bli allmenneie i like stor grad som den klassiske musikken.

Kunstnerisk produkt
Sangen har blitt tolket på mange ulike måter, men en kan se på den som et opprør mot den intellektuelle kulturen på Duke Ellingtons tid. Sangen er lett og lystig, og gir uttrykk for at så lenge ting ikke svinger/er gøy, har det egentlig ingen mening. Det som er tingen med dette er at det kunstneriske produktet er basert på en her og nå opplevelse. Derfor er det lite å si om komposisjonen i seg selv som åndsverk. Et veldig godt eksempel på dette gode samspillet som gjør innspillingen til et godt kunstnerisk produkt er f.eks. overgangen mellom Oscar Peterson og Herb Ellis sin solo. Overgangen er naturlig, selv om musikken her tar en helt ny vri. Hele denne innspillingen er preget av denne umiddelbarheten og oppfinnsomheten hos solistene. Det er dette som gjør låten til et kunstnerisk produkt, og ikke nødvendigvis hvor bra det som er komponert er fra før.

Kilder:
- Clayton, Peter/ Gammond, Peter: The Guinness Jazz A-Z (Guinness Superlatives Ltd, 1986)
- Collier, Graham: Jazz (Tiden Norsk Forlag, 1978)
- Griffin, Clive D.: Jazz (Clive D. Griffin, 1988)
- Molde, Audun/Salvesen, Geir: Ekko 2 (Gyldendal Norsk Forlag, 2000)
- http://www.youtube.com/watch?v=fgQ3KOZHKGo 15.01.09