Cooljazzen utviklet seg på samme tid som bebopen, men ble ikke musikalsk viktig før noen år senere, rundt 1950. Bebopen var mest dominert av svarte musikere i New York området, mens cooljazzen hadde sitt høysete i California, og ble for det meste ble spilt av hvite musikere. Av mange blir cooljazzen sett på som en slags musikalsk stilistisk motpart til bebopen. Cooljazzen var i en mer intellektuell en bebopen som var følelsesladd, ”hot” og impulsiv.
Cooljazzen nærmet seg også europeisk tradisjon og den klassiske musikken. . Det som ble det absolutte gjennombruddet for denne nye spillestilen var ”Birth of the cool” innspillingene som ble gjort i 1948 – 1950. Mange forbinder trompetist legenden Miles Davis (Miles Davis Nonette)( Capitolbandet) med disse innspillingene, men de kanskje egentlig hovedpersonene bak dette prosjektet var Gil Evans og Gerry Mulligan, som skrev mange av arrangementene. Gil Evans var mer opptatt av tonekvalitet og klangfarge enn av rytmikk og swing. Han var tydelig opptatt av den europeisk klassiske tradisjonen, og viste dette tydelig ved at han tok i bruk klassiske instrumenter som valthorn, tuba,fløyte , engelsk horn og obo i jazzensemblene sine. Han var også meget preget av impresjonisme, og skrev i en impresjonistisk stil. Han hadde bakgrunn som arrangør for storbandet til Claude Thornhill, og innspillingene han gjorde med dette bandet ble forløpere for ”Birth of the cool”. På disse innspillingene ble det tatt i bruk to sjeldne jazzinstrumenter, valthorn og tuba. På disse innspillingen var klangen tett og dempet, arrangeringen og harmonikken bygget opp rundt den.
En av dem som spilte i Miles Davis Nonette var altsaksofonisten Lee Konitz. Han klarte å skape et nytt ”cool”- sound på saksofonen sin ved å spille melodiøst i legatofraser. Konitz var inspirert av den blinde læreren sin Lennie Tristano. Tristano var også komponist, pianist og bandleder, og hadde sin utdanning fra musikkonservatoriet i Chicago, noe som igjen peker mot en klassisk tilnærming til jazz. Tristano startet også New York School of Music i 1951, som var den første betydningsfulle jazz-skolen. Elevene ved denne skolen spilte i en stil som av mange ble sett på som følelsesløs, kjølig og intellektuelt kalkulerende.
To andre viktige impulser til cooljazzen var Lester Young og Basie- bandet. Lester Young var tenorsaksofonist i Count Baises band ( swing-perioden). Han mente at det var viktig å kjenne teksten til sangen man spilte, og så på seg selv som en forteller. Dvs. at han spilte på en syngende måte. Samtidig spilte han tørt og lett, og han fargela nesten ikke akkorder eller toner. Han brukte heller nesten ingen vibrato. Mange av trekkene i hans spillestil finner vi igjen som stilkjennetegn innenfor cool-jazzen, og han regnes derfor som en viktig foregangsfigur.
Basie-bandet var blant annet kjent for deres avslappede og ”laidback” spill som er et annet kjennetegn innen cool-jazzen.
Vi sitter altså igjen med denne listen over cool-jazzens viktigste impulser:
• ”Birth of the cool”- innspillingene. • Thornhill- bandet og Gil Evans. • Lennie Tristano, og hans elever, spesielt Lee Konitz. • Lester Young og Basie Bandet.
Stiltrekk.
Stiltrekk i cooljazz er som følger:
• Dempet utrykk, lavt volum. • Lite bruk av høyderegisteret. • Melodiøst legatospill. • Tilbakelent, avslappet, ”laidback” stemning. • Vektlegging av soundet. • Lett, tørr tonekvalitet. • Lite eller ingen vibrato. • Arrangert, kammermusikalsk preg.
Cooljazz eksempel.
Låt: ”Boplicity” fra albumet ” Birth of the cool” ( 1950).
Spilt inn sammen med Miles Davis Nonette, også kalt Capitolbandet eller Tubabandet. Komponert av Cleo Henry og arrangert av Gil Evans.
Dette albumet blir som sagt sett på som Cooljazzens gjennombrudd.
Noen av stiltrekkene man finner i denne låten:
• Dempet utrykk, lavt volum. • Lite bruk av høyderegisteret. • Tilbakelent, avslappet, laidback stemning. • Melodiøst legatospill.
Opphav til stiltrekk:
Det melodiøse legatopspillet var det som sagt Lee Konitz som skapte.
Den tilbakelente, avslappede stemningen som skapes gjennom den jevne ”swingende ”rytmen til trommene og walking bassen er noe som strekker seg helt tilbake til Count Basie- bandets ” The All American Rytm Section”, og Swing-perioden.
Jeg tror at det dempede utrykket, og er noe som kom delvis med Lester Young.
Formdel ABACDEFA Tid Forgrunn Stiltrekk Kunstneriske virkemiddel Kor1. A-del x2 00:00-00:28. Trompet, trombone, saksofoner. Lite bruk av høyderegisteret. Gir en avslappet følelse. Kor.2 B-del. 00:28-0:45. Trompet, trombone, saksofoner. Kor.3 A-del. 0:45- 0:58. Kor.4 Saksofon solo. 0:58-1:27. Saksofon ( men trommene og bassen kommer også godt frem nå!) ”swing”-rytme og walkingbass. Gir en vslappet,laidback stemning. Kor.5 D-del. 1:27-1:35. Kor.6 Trompet solo. 1:35-2:25. Trompet. Melodiøst legatospill. Gir en flytende følelse, avslappende å høre på. Kor.7 Piano solo. 2:25-2:40. Piano. Avsluttning. A-del- 2:40- Tromper, trombone, saksofoner. Soundanalyse.
Soundanalyse av 0:00- 0:03.
Jeg har valgt denne delen fordi det er her alle instrumentene med og fordi det er dette temaet som går igjen flest ganger. Det at tubaen og valthornet er med er også spesielt for denne låten, derfor ville jeg velge en del der de var med. Jeg synes også at dette utsnittet er representativt for lyden i denne låten.
Trompeten ligger i forgrunnen så den hører jeg godt. Det er vanskelig å si om den er mikket opp, men jeg tror kanskje det, fordi den ligger såpass i forgrunnen hele veien. Jeg vil tro den er plassert ganske langt frem.
Etter dette er det trommene jeg hører best. Jeg vil likevel tro at de ikke er mikket opp for da ville de overdøvet de andre. Jeg tror de er plassert midt til bak i rommet.
Så hører jeg trombonen. Den er ikke mikket opp tror jeg, men antakeligvis ikke plassert så langt unna trompeten.
Jeg hører faktisk bassen ganske så bra, og jeg tror også den er plassert et stykke frem i om med at jeg hører den så godt.
Så hører jeg saksofonene i alle fall andre gangen temaet går. Men jeg klarer ikke å skille dem fra resten, så jeg tror de er plassert i midten et sted.
Tubaen hører jeg bare litt av, men det kan være fordi de tonehøyden er så lav, og de andre allerede spiller i et lavt register. Jeg tror ikke den er mikket opp, og jeg tror den er plassert et stykke bak.
Valthornet hører jeg ikke så det må være langt bak.
Pianoet er heller ikke spesielt fremtredende. Så det tror jeg er plassert langt bak.
Jeg vil tro at det er en viss størrelse på rommet i og med at de er så mange. Klangen henger også igjen, ingen av instrumentene høres dempet ut. Klangen er ganske fyldig, våt?
Jeg synes nesten denne innspillingen høres ny ut selv om den er fra 1948-50. Jeg tror kanskje et slikt type band ikke ville høres så annerledes ut på CD i dag. Samtidig er det litt sånn at lyden føles veldig mektig fordi det virker som klangen henger igjen. Det føles litt som å stå midt blant de som spiller.
Låten som kunstnerisk og estetisk produkt.
Jeg tror ikke det ligger gjemt så mange ytringer i denne låten. Musikken virker for meg ganske kommersiell og trygg. Jeg føler ikke at den er spesielt anstrengende å lytte til. Samtidig skal det sies at den helt klart har en kunstnerisk verdi. Den skiller seg mye fra tidligere musikk gjennom de dempede utrykket og det lave registeret, og var helt klart på den tiden en nyskapning. Cooljazzen er jo som sagt en reaksjon på bop, og hvis formålet ved denne låten var å skape noe nytt som skilte seg fra bop har de helt klart lykkes.
Mediering: Låten ses som sagt som en reaksjon på bebopen sammen med annen Cooljazzen. Som musikalsk utviklingslinje leder den frem mot West Coast Jazzen.
I perioden 1952-58 ble cooljazzen på en måte utviklet videre til west coast jazz. Det var fordi jazzens kreative sentrum flyttet seg fra østkysten til vestkysten, nærmere bestemt til Los Angeles. På verstkysten fantes den mer og mer fremtredene amerikanske film- og tv- industrien, og mange jazzmusikere arbeidet i studioorkestre der. Her var det for det meste hvite musikere som spilte, og de var inspirert av hovedpersoner innen Cooljazzen som f.eks. Lee Konitz, Gill Evans og Miles Davis. West coast jazzen nærmet seg europeisk stil enda mer enn cooljazzen, og de som jeg senere skal bruke som et lytteeksempel på west coast jazz merker man dette tydelig, spesielt gjennom klassisk formoppbygging og struktur.
Dette med å ha en europeisk /klassisk tilnærming strekker seg helt tilbake til kornettisten Bix Beiderbeck i 1920- årene. Hans musikk var også påvirket av europeiske idealer om tonekvalitet og ansats
West coast jazz eksempel.
Låt: ”Take five” fra albumet ”Time out” (1959).
Dette er en låt som ble skrevet av altsaksofonisten Paul Desmond .Den ble spilt inn med Dave Brubeck Quartet. Paul Desmond var sammen med komponist og pianist vennen Dave Brubeck en av de mest profilert musikerne innen west coast jazz. Både Desmond og Brubeck var opptatt av klassisk musikk, spesielt når det kom til formoppbygging og struktur. Brubeck hadde også studert komposisjon og teori.
Musikken hans innholder ofte hyppige temposkifter, og han legger noen ganger også inn fugepassasjer.
Et felles trekk ved Bebopen igjen er at det også i denne låten blir brukt en tradisjonell blues-skala.
Dette er en låt som hører mest til west coast jazzen, men siden west coast jazzen på en måte er en videreutvikling av Cooljazzen ser jeg etter mange av de samme stiltrekkene. Samtidig skal jeg se litt på det som skiller West coast jazzen fra Cooljazzen.
Det første stiltrekket jeg vil peke på er altsaksofonisten, Paul Desmonds måte å spille på. Han driver helt klart med melodiøst legatospill. Dette er noe man hører helt tydelig, men det er også noe man kan påvise helt klart ved å ta en titt i notene:
Her er et utsnitt av hovedtemaet :
Hovedtema baserer seg på en bluesskala Bb- dur. Mye av improviseringen i denne låten baserer seg på denne bluesskalaen, i forskjellige varianter.
Samtidig kan vi merke oss et par andre stiltrekk.
For det første kan vi merke oss at det er lite utbredt bruk av virbrato. De få gangen vi hører dette er det svakt helt på slutten av frasene og helt i begynnelsen av soloen.
For det andre blir ikke altsaksofonens høyderegister utnyttet spesielt mye. Det saksofonen spiller ligger for det meste i et middels til lavt register.
Tonekvaliteten er lett og tørr. Dette , og mindre bruk av vibrato, er stiltrekk som oppstod med tenorsaksofonisten Lester Young. Han spilte tørt og lett, med nesten uhørlig vibrato. Han fargela nesten ikke toner og akkorder. Disse to er altså også stiltrekk som er hentet fra Swing-epoken.
Soundet veldig viktig for Paul Desmond og co. Desmond og Brubeck var opptatt av musikken skulle være klar og ha en intellektuell appell. Dette med soundet henger litt sammen med de andre punktene, man kan kanskje f.eks. si at mangelen på vibrato gjør at tonene fremstår som klarere. Det at låten også har en fast form ( ABAABA, utenom soloene), og at det er variasjoner av det opprinnelige temaet som går igjen gjør også sitt til at komposisjonen virker ryddigere og mer intellektuell en f.eks. bebopen.
Det eneste nye stiltrekket som man ikke finner så tydelig i Cooljazz er den mer faste formen, inspirasjonen hentet fra Europa, angående dette med klarheten og den intellektuelle appellen.
Det som i gjør West coast jazzen litt annerledes enn Cooljazzen er den er mer opptatt av de europeiske idealene om en klar tonekvalitet, og dessuten brukte de oftere klassiske formskjemaer, man kan si at denne musikken hadde et arrangert, kammermusikalsk preg mye større grad enn Cooljazzen, som fremstår som noe friere.
Formdel: ABA(CDE)ABA* ” Take five” Tid Forgrunn Stiltrekk Kunstneriske virkemiddel Forspill 00:00 – 0:17 Først trommer deretter piano og trommer. Kor. 1 A-del. 0:17-0:29 Altsaksofon. Melodiøst legatospill. Gir en flytende følelse. Kor.2 B-del. 0:29- 0:41. Altsaksofon. Lett, tørr tonekvalitet. Fremhever rytmen. Kor.3 A-del. 0:41-0:54. Altsaksofon. Utnytter ikke høyderegisteret, lavt leie. Skaper et roligere preg, høres mindre anstrengende ut. Kor.4 Solo Saksofon. 0:54-2:32. Altsaksofon. Enda tydeligere med legato. Kor.5 Solo piano. 2:32- 2:47. Piano. Kor.6 Solo trommer 2:47-3:56. Trommer. Kor.7 Lite mellomspill ( omtrent som forspillet). 3:56-4:02. Piano trommer. Kor.8 A-del. 4:02-4:15. Altsaksofon. Bruker ikke vibrato. Tonene fremstår som klarere. Kor.9 B-del. 4:15-4:26. Altsaksofon. Avsluttning. A-delsvariasjon. 4:26- 4:51. Altsaksofon.
Soundanalyse.
Soundanalyse av 0:47-0:49.
Jeg har valgt dette utsnittet som utgangspunkt fordi det er et sted der alle instrumentene spiller, og fordi jeg mener at dette utsnittet er karakteristisk for låten. Dette mener jeg fordi man får en liten bit av begynnelsen på det karakteristiske hovedtemaet, og fordi f.eks. hvor godt man hører de forskjellige instrumentene forholder seg likt i dette utsnittet som i på den andre stedene der tema A går igjen. Jeg mener også at det er tema A som setter mye av soundet for låten. Det er litt bluespreget, men samtidig jazzy og sofistikert.
Lyden av hvert instrument hver for seg.
Saksofonen: Er plassert lengst fremme, til venstre, og er mikket opp. Spiller i et ganske lavt leie, mye klang, en form for ”vridning” på tonene, lekende. Saksofonen høres godt over de andre, og jeg tror kanskje de har lagt på litt klang.
Flygelet: Er plassert bak saksofonen, til venstre, er også mikket opp. Flygelet høres merkelig nok mer akustisk ut enn saksofonen. Muligens fordi mikrofonen ikke er plasser under lokket, ned mot strengene? Høres bare forsterket ut, ingen ekstra klang.
Kontrabassen: Er plassert til høyre helt bak. Vanskelig å si om den er mikket opp. Hører anslagene ganske godt, mens tonene er litt mindre klare. Hører best de kortere tonene. De lengre tonene henger ikke ved spesielt lenge.
Trommene: Trommene er plassert ganske langt fremme til høyre. De dominerer sammen med saksofonen lydbildet. Ligger som et teppe hele tiden. Tror ikke den er mikket opp. Spiller mest på cymbalene, ” swinger”.
Jeg tror de er i et relativt stort rom, jeg synes likevel ikke klangen henger igjen så veldig lenge. Det kan kanskje virket litt som lyden av kompet ( trommene, piano og bassen) kommer litt på etterskudd, delay. Lyden er litt ” tørr” og trommene fremstår som noe dempet.
Jeg oppfatter dette som et gammelt opptakt, noe det også er. Lydene er ikke helt klare, det føles litt som det hele er pakket inn i bomull. Jeg fant et senere opptak, med klarere lyd, men jeg likte dette bedre fordi det høres mer autentisk ut, synes jeg, i forhold til at dette ikke er musikk som er laget i nåtiden.
Låten som kunstnerisk og estetisk produkt.
Det er vanskelig å si om det finnes noen ytring i ”Take five”. Hvis man ser på tittelen kan det rett og slett bety opptak nr. 5, eller så kan det kanskje bety : Ta deg fem minutter å slapp av, noe som kanskje er logisk i og med at platen heter ”Time out.” Jeg velger kanskje å tro at dette er ren lyttemusikk, som skal få deg til å nettopp slappe av. Den konstante ”swingende” følelsen trommene gir, gjør at det hele på en måte blir litt ”laidback” til tross for ganske høyt tempo (176). Det er for det meste saksofonen som prioriteres, og det er kanskje fordi det er den som har mesteparten av melodien. Den er behagelig og avslappende å høre på, samtidig som den skaper driv.
Mediering:
Denne låten kan knyttes opp mot det at musikerne ble mer og mer kunstnere og ikke fult så mye entertainere. Samtidig ble den en millionselger for Dave Brubeck Quartet. Denne låten viser kanskje at det går an å skape noe som er kunstnerisk som på samme tid kan være kommersielt. Dave Brubeck Quartet ønsket at musikken deres skulle være intellektuell, mens de antakeligvis også tok et skritt mot et bredere publikum fordi de skapte noe som var melodiøst og hadde en fast form. Det at de nærmet seg den klassiske tradisjonen gjorde nok også at jazzen falt i bedre jord hos mange.
Denne låten er blitt en jazz- klassiker og jeg tror den har hatt stor innvirkning på senere jazz stiler. Kanskje også fordi den ganske spesielt var skrevet i en ujevn taktart, noe som er mindre uvanlig i dag. Den har nok også vært med på å sette en standard for andre jazz quartetter.