Denne presentasjonen var utgangspunkt for det som ble vist på timen
Her finner du noteeksempler og bilder som ikke står i teksten under.
MILES DAVIS QUINTET 1963-68
I 1963 ansatte Miles Davis en ny rytmeseksjon, bestående av en gjeng unge utøver. Disse var Herbie Hancock på piano, Tony Williams på trommer og Ron Carter på bass.
Herbie Hancock var kjapp, hadde en presis touch og var energisk. Han var veldig god til å improvisere. Han var oppfinsom, hadde sans for det kontinuerlige og var dødsgod til å spille piano. Hancock var også en liten komponist, dette kunne du merke i improvisasjonene hans. Her skaper han mønstre i akkompangemanget helt spontant, som gir låten en form og en retning. Hancock brukte skiftende rytmer og harmoniseringer, som var mye vanskeligere enn de mønstrene som ble brukt av bop pianister.
Ron Carter hadde en god, rund tone, god timing og høy kvalitet på det han leverte. Carter hadde et forholdsvis frampå spill, mens han samtidig var veldig presis. Han gav quinteten en stabil grunnmur. Carter spilte sjelden walking bass, og lurte inn andre rytmiske figurer. Carter jobbet hele tiden for å skape en god lyd i gruppa, og for å forbedre musikalske utløp som oppstod rundt ham. Dette var ikke nødvendigvis så lett. Trommisen Tony Williams brukte eksploderende rytmiske ideer, som ikke før var brukt i jazz. Samtidig sendte Hancock ut harmoniske figurer her og der. Dette måtte kombinerens på en forsiktig måte, og Carter tilpasset seg det hele veldig bra.
Tony Williams representerte et enormt høyt teknisk nivå, og var muligens den mest inflytelsesrike trommisen på 60-tallet. Han var kjapp, og symbaltonene hans var separert med stor nøyaktighet. Han var grensesprengende og litt perfeksjonist. I 1968 hadde han fått en så viktig rolle, at spillet hans nærmeste overskygget de andre i gruppa. Han hadde en veldig selvsikker stil og var ute etter oppmerksomhet. På albumet “Four and More”, trakk han seg bort fra det standariserte high-hat mønsteret. I stedenfor å slå på det andre og fjerde slaget, sluttet han helt å bruke high-haten. Han brukte den kun til å fargelegge spillet, og holdt tempoet med ride-cymbalen. Senere i sangen “Freedom Jazz Dance” fra 1966 albumet “Miles Smiles”, brukte han high-haten som en tidtaker. Han lukket high-haten fort på hvert slag. Williams fargela også gruppens lyd eller “sound”, med forskjellig cymbal bruk og fantasifulle rymtiske mønstre. Williams er et stort forbilde for mange trommiser, mye på grunn av hans rolle i quinteten. Flere mener at han står bak de vanskelig konstruksjonene i mange av låtene. Han drog de andre med på å spille utradisjonelt, og han fikk dem til å prøve ut nye metoder.
Wayne Shorter ble innlemmet i bandet av Davis i 1964. Han var saxophonist og komponist. Shorter blir ansett som en av de viktigste komponistene for jazz på 60- og 70-tallet. Han komponerte nesten alt Miles Davis Quinteten skapte fra 1964-68. (Dette gjelder melodier og tema, resten av gruppa bidrog på deres instrument.) Shorter hadde en roligere og mer logisk tenkemåte da han spilte med Quinteten, enn han tidligere hadde hatt. Han viste en mykhet og uttrykkte følelser i spillet. Her kunne han reflektere mer og hadde det ikke så travelt som før da han spilte bop og hard bop. Dette ser vi i hans bruk av lange melodiske linjer, pauser og åpenhet i melodiene. Til tross for Shorters logiske sans, var spillet hans ferskt og uforutsigbart.
Rundt 1950 hadde Davis stort sett spilt melodier med “sammenheng”, “logiske” melodier. Etter 1964 forandret dette seg, Davis begynte å spille melodier med komplekse vendinger og linjer som kunne skape barriereri en ellers vanlig melodi. Melodiene var heller ikke så basert på akkord skifte, som de tidligere hadde vært eller var hos andre jazz-grupper. Som for eksempel: Charlie Parker, Gillespie, Thelonious Monk og Gershwin.
Quinteten brukte også mye plass i melodiene sine. De kunne ha mer pauser enn normalt, og flere takter uten melodi.
Innen Bop er hurtige og hoppende 8.dels figurer, over synkoperte linjer, mye brukt. Dette var noe Miles Davis Quinteten trakk bort fra. Quinteten hadde noen linjer med synkoper og 8.dels noter, men de fleste melodiene deres var basert på lange, myke linjer med gjentagende toner. i Forhold til Bop, var ikke Quintetens musikk så kompakt. De hadde melodier med færre vanskelige figurer. Du fikk en følelse av at det var åpent, og ikke “trangt”, slik som Bop kunne være. Denne åpenheten eller friheten, påvirket de improvisatoriske delene i Quintetens musikk.Det var mulig å variere spillet i større grad enn tidligere.
Som følge av improvisasjonene, begynte Quinteten å spille låter som gled over i hverandre. Under konserter kunne de starte med en låt, som senere utviklet seg til å bli noe helt annet. Tidsbegrepet forsvant, og de kunne opptre i flere timer. Det var improvisasjon de drev med, men samtidig var det et system i det de spilte. Et system basert på tidligere jazz-tradisjoner, og ferdigheter som medlemmene i Quinteten hadde. Tatt i betraktning at de var så god til det de drev med, og kunne “reglene” ut og inn, var det lettere for dem å skape noe nytt som kunne tøye “reglene” til grensepunktet. Herbie Hancock sa :
“When people were hearing us, they were hearing the avant-garde on the one hand, and they were hearing the history of jazz that led up [to] it on the other hand....We were sort of walking a tightrope with the kind of experimenting we were doing in music ... we used to call it 'controlled freedom.”
Miles Davis quintet utviklet seg bort fra bopens mønster med raske, melodiske figurer på toppen (blåsere), og en stabil rytmisk bakgrunn (trommer, bass, piano/komp). Shorter representerte en stabil og enkel topp med lange melodiske linjer, mens Williams presenterte en kompleks rytmikk på bunnen. Disse “rolle-byttene” ble etterhvert vanlig hos jazz-rock grupper, spesielt hos bandet Weather Report.
(Tilleggs fakta : Wayne Shorter var en av grunnleggerne i Weather Report sammen med Joe Zawinul. Zawinul var med Miles Davis Quintet på innspillingen av “In a silent way” i stedenfor Herbie Hancock. Shorter og Zawinul traff derimot ikke hverandre i 1969, men i 1959 da de spilte sammen i Maynard Fergusons Big Band.)
Mye av det karakteristiske ved Quinteten, står i gjeld til Williams’ utforskende holdning. Han rådet de andre til å bruke den nye friheten, til å skape en ny og fresh sound. Spontanitet og fritt skiftende akkordbruk var en følge av dette. Lytterne ble bombadert med overraskelser, det var alltid noe nytt som skjedde i musikken deres. Quinteten hadde høye instrumentale og improvisatoriske ferdigheter, og et unikt bidrag til utviklingen av akkompangemang innen jazz. I tillegg til dette klarte gruppa å opprettholde et høyt nivå og en god kvalitet på de ulike stemningene og den varierte rytmikken.
Analyse av “Masqualero“
“Masqualero” er spilt inn 17. mai 1967 av Miles Davis, Wayne Shorter, Tony Williams, Ron Carter og Herbie Hancock, og finnes på Miles Davis’ album “Sorcerer”.
Melodien til “Masqualero” er komponert av Shorter. Den inneholder ofte toner med kvartavstand, akkurat som i “Nefertiti” og i “E.S.P”. Den andre frasen i melodien er et eksempel på dette. Den inneholder bare ti noter, hvor en tone er spilt først tre ganger, deretter går han en kvart ned og spiller denne tonen tre ganger. Så det samme igjen, en tone tre ganger, og til slutt en halvtone ned spilt en gang. Dette bidrar til å skape en mystisk stemning i låten, noe som er typisk for Shorters spill.
Kompet i “Masqualero” er nesten bare imrpovisert. Det er små hint av organisering i låten. Det finner du i tempo anvisning og i noen få bass-noter. Piano, bass og trommer ble ble til, mens låten ble fremført. Denne innspillingen viser et veldig godt improvisatorisk samarbeid mellom Hancock, Williams og Carter. De fungerer ikke som et komp for Davis og Shorter, det er heller motsatt. De samarbeider alle tre om å komponere ett nytt stykke musikk. De er veldig avhengige eller følsomme ovenfor hverandres spill, men dette veies opp med at de er god til å gi hverandre “komplimenter”.
Låten er basert på variasjoner av dynamikk, melodikk, rytmikk og form. Den viser mange interne kontraster og mye utvikling. Til tider er det også dramatisk. Noen solodeler er spesielt melodiske, som i sax improvisasjonene fra 05.25 til 05.50.
Når de improviserer, gjentar de ofte fraser, melodier eller improviserte linjer noen i gruppa har spilt før. Eller de siterer en frase/melodi/linje og gjør den til sin egen. Av og til sender de melodi mellom hverandre, og improviserer over den etter tur. De blir hverandres ekko. Hancock mimer etter Davis ca 0.53 til 1.01, og Carter siterer og varierer den samme melodien igjen ca 06.35.
Mange av harmoniseringene i kompet ble improvisert under framførelsen, og ikke planlagt før de begynte. Musikerne hadde frihet til å komponere nye melodier og harmoniseriner, avhengig av hva som ble spilt i melodien eller i bass-gangen i frasen før. Hovedsaklig skaper harmoniseringene en start i musikken. De påvirker ikke improvisasjonene så mye som akkord-progresjon pleide i tidligere stiler. Rytmikken hindrer heller ikke musikken å utfolde seg. Selvom tempoet er stabilt gjennom hele låten, er musikerne fri til å endre melodi og rytmisk stil fra øyeblikk til øyeblikk. Deler av dette stykke forandrer seg og forflytter seg spontant, noe som er ulikt fra jazz stiler før 1960.
Utover i låten varierer solistene, melodiens evne til å swinge. Noen ganger spiller de rytmisk veldig tett med den underliggende pulsen. Som i slutten av trompet soloen ca 02.47. Kompet varierer også. Tony Williams spiller en gjentagende sekvens med åtte noter på ride cymbalen, gjennom store deler av stykket. Men han avbryter den sånn her og der, når han skal spille på tammene og skarp-tromma. Denne “avsporingen” dekorerer sololinjene og skaper nye stemninger. Ron Carter spiller mange forskjellige mønstre på bassen, men aldri walking-bass. Noen ganger spiller han melodien som Wayne Shorter komponerte for stykket.
Improvisasjonene, de spontane forandringene i intensitet (som i den stabile økningen fra 05.30 til 05.50), forandringene i den rytmiske stilen ( mest forandring skjer fra 02.37 til 03.20 ) og forandringene i stemningen, er med på å gjøre denne låten fabelaktig. Stemningen eller følelsen tetter seg rundt 01.50 og løser seg opp rundt 02.12, tetter seg
sammen igjen rundt 02.36 og løser seg opp rundt 03.20. Stemninge forandrer seg også rundt 06.30 og 07.00. Og den tetter seg igjen veldig mye 07.52 og løses opp på 08.18.
Lytte-guide til “Masqualero”
Intro
8 takter lang. Piano, bass og trommer spiller. Den begynner litt løst, men tighter seg opp etterhvert som blåserne kommer inn.
Tema
A - DEL (8 takter) 00.14-00.29
Den komponerte melodien blir presentert av blåserne. Det er en frase som går over to takter, med to takters pause. I pausen svarer Hancock på melodien.
Samtaler mellom piano og blås fortsetter.
B - DEL (6 takter) 00.29-00.39
Trompet spiller en frase, og sax svarer.
Trompet spiller harmonisk under sax.
Piano, bass og blåsere spiller to like akkorder samtidig. Dette gjør de også under soloene. Vi kan bruke disse akkordene til å “holde” på formen under solopartiet.
A - DEL (8 taketer) 00.39-00.47
Samtale mellom piano og blåsere igjen, men ikke identisk med den i tidligere A-del. Trompet spiller melodifrasen alene. Deretter blir sax med på frase 2, bare en oktav høyere.
Miles Davis Trompet Solo
Denne soloen kan deles inn i 4 soloer, som varer fra ca 00.54 til 03.22
SOLO 1:
Davis begynner rolig i denne delen. Hancock “aper” etter og svarer Davis. Deretter komper Hancock med en sakte oppgang av akkorder. Så kommer et lite “topp-punkt”, der kadensen forandrer seg og det blir en liten “forstyrrelse”. Williams markerer dette i trommene.
I slutten av soloen blir det mye roligere igjen. Bassen spiller verken walking eller noen faste figurer. Det gir musikken en ny og utradisjonell følelse.
SOLO 2:
Carter fortsetter det improviserte spillet på bass gjennom hele Solo 2.
Williams utvikler et stabilt mønster, basert på 8.dels-noter med slag på ride-cymbalen. Mens Hancock spiller et par akkorder, og et rytmisk mønster som en kontrast til akkordene. Williams bygger opp spillet og trekker bort fra mønsteret sitt. Han bygger opp energinivået noe enormt. Davis spiller solo over kompet hele tiden, men øker samtidig med Williams. Han spiller hurtige lyse toner når energien er på det høyeste.
SOLO 3:
Energien og aktiviteten roer seg litt ned igjen. Hancocks pianospill blir mer synlig, og Williams går tilbake til det samme stabile mønsteret på ride-cymbalen.
Davis roer seg litt ned, tar noen pauser og repeterer seg selv. Deretter går han opp i toneleiet, samtidig som Hancock starter en ny rytmisk sekvens på pianoet (dam.. dam-dam.. dam.. dam-dam..) med staccato preg. Denne rytmen holder han utover i Solo 4. Williams starter, litt før Hancock, med virvler på den ene tammen. Deretter går han tilbake til mønsteret på ride cymbalen, men varierer det med fills på tammene og heftig cymbal spill. Carter følger av og til, det samme rytmiske mønsteret som Hancock spiller.
SOLO 4:
Davis spiller høye toner, som ikke følger det rytmiske mønsteret til Hancock. Både Hancock, Carter og Williams holder fortsatt på med sitt. Men så stopper rytmen opp. Hancock bygger en akkordgang oppover i toneleiet, med en mye roligere rytme. Samtidig trekker Williams bort fra mønsteret, og spiller heller på 4.dels slagene i takten. Deretter toner både Hancock og Williams det helt ned, mens Davis fader ut. Carter overtar når det roer seg og spiller lyse, rolige 8.dels-noter i bass. Dette skaper et teppe frem mot saxsoloen som kommer etterpå.
Wayne Shorter Saxophone solo
Denne soloen kan også deles inn i 4 soloer, som varer fra ca 03.22 til 06.11.
SOLO 1:
Shorter kommer overraskende inn, og spiller variasjoner over den komponerte melodien . Han drar tonene utover, slik at de nesten ligger bak rytmen. Shorter ligger svevende over kompet. Det swinger ikke på en særlig overtalende måte, men det swinger. Dette er en stor kontrast til den tidligere bebopen, som har en hurtig solist og et rolig komp (enkelt forklart).
Kompet er fortsatt relativt rolig, mens Shorter spiller. Williams spiller fortsatt 8.dels-mønsteret på ride cymbalen. Hancock legger rolige akkorder som sakte flytter seg opp eller ned, med noen hurtige figure som går igjen. Carter er ganske fremtredende hele veien. Mot slutten av Solo 1, starter han en rytmisk figur basert på tre slag, som kontrasterer veldig til fire-takts rytmen som er underliggende hos Williams. Dette fortsetter han med ut hele neste solo-del.
SOLO 2:
Shorter spiller synkoperte toner, separert fra hverandre. Han skaper et topp-punkt med lyse toner, stopper og tar en kort pause, før han kommer inn igjen med en lav, mørk tone. Deretter klatrer han ut av det lave registeret og flyter forbi rytmen, istedenfor å flyte parallellt med den. Kompet gjør det samme som på slutten av Solo 1.
SOLO 3:
Shorter spiller en lang, melodisk linje som sklir over harmoniene i kompet. Williams slutter helt å spille i noen sekunder, og spiller deretter veldig rolig og lavt. Fortsatt med det gjennomgående mønsteret på ride cymbalen. Hancock følger Williams og spiller lavt, men ikke fullt så rolig. Carter er mer frempå, og er veldig synlig bak Shorter.
Shorter klatrer kromatisk oppover i registeret, mens Carter komper med pizzicato tremoloer på bass. Kompet er rolig og har en lav dynamikk, helt ut i Solo 4.
SOLO 4:
Hancock spiller en oppgang i pianoet, før han forsvinner helt og er borte over et halvt minutt. Dette skaper en spenning i låten, og et vendepunkt. Williams bygger opp trommespillet, og øker aktiviteten.
Litt ut i Solo 4 skaper Shorter et nytt uttrykk, der han spiller mot trommer og bass. Han spiller lyse toner i saxen og har en form for samtale med trommene. Shorter spiller ulike fraser, som er bygd på hverandre. Alle med et lite mellomrom, og økning i spenning. Han bygger det opp til han når klimaks. Dette skjer på mindre enn åtte takter. Deretter kommer Hancock inn i bildet igjen. Han legger akkorder på halvnoter. Shorter spiller det samme frasemønsteret, men denne gangen jobber han ned mot en avslutning. Williams mykgjør trommespillet, og lager en overgang mellom avslutningen på saxsoloen og begynnelsen på pianosoloen.
Herbie Hancock Piano Solo
Denne soloen kan deles opp i 2 soloer, som varer fra ca 06.11 til 07.56.
SOLO 1:
Hancock åpner med en foss av fallende toner i harmoni. Det blir kompet av Williams på high-hat, og av Carter med relativt lite aktivitet i bassen. Dette skaper et inntrykk av at tiden står stille. Karakteren i låten forandrer seg dramatisk.
Carter beveger seg opp og ned på bassen, og lager et bølge-lignende mønster. Dette mønsteret fungerer bra sammen med Hancocks “fossende” pianospill.
Deretter spiller Hancock én tone gjentagende ganger, og flytter seg sakte et intervall for hver gang. Carter spiller et ekko av denne melodien på bass, mens Williams lager en slags summende lyd på cymbalene.
SOLO 2:
Williams går tilbake til mønsteret på ride-cymbalen, mens Hancock spiller et harpe-lignende spill på piano. Carter improviserer under, før han “aper” etter melodien igjen. Deretter øker tempoet litt, det blir mer energi. Hancock spiller akkorder med staccato rytme, og gjør det klart for at blåserne skal komme inn i bildet igjen. Williams øker cymbalspillet, og Carter spiller samme tone flere ganger.
Tema introduseres
Trompet og Saxophone kommer inn samtidig. De fører en dialog med pianoet. Andre frase blir spilt med oktaver av blåserne, og Hancock svarer med å spille parallelle kvarter.
Deretter bytter trompet og saxophone på å spille frasene, før de sakte forsvinner.
Avsluttning
Blåserne er ikke med. Bass, trommer og piano prøver å lage en slutt. Williams øker energien og sender ut slag litt sånn her og der. Hancock spiller rytmisk, og er litt frempå. Carter spiller et gjentagende rytmisk mønster på bass, før han forsvinner. Hancock legger en siste akkord, som fader ut. Og det hele avsluttes med en litt diffus virvel på tammen.
KILDER:
http://en.wikipedia.org/wiki/Wayne_Shorter#With_Miles_Davis_.281964-70.29
http://en.wikipedia.org/wiki/Miles_Davis
http://www.jazz.com/dozens/the-dozens-weather-report
http://www.jazz.com/encyclopedia/2008/4/18/davis-miles-miles-dewey-iii
“Jazz styles, History and analysis” - Mark C. Gridley
Ekko 2 - kap 15
Av Oda 3m