Stilhistorikk

Det finnes to varianter av britpop:

• Afrikanske røtter.
  • blues inspirert
  • musikkens funksjon: sosialt, politisk, underholdning osv.
    • My generation protest mot eldre generasjon, sosial protest
  • polyrytmikk
  • nærhet mellom sang og tale- eksperimentere med klangen
    • eks. begynnelsen på første vers i My generation. Eksperimenterer med å bende i slutten på frasene
  • riff: vekt på rytme, repetisjon, variasjon av korte rytmiske og melodiske fraser
    • hele my generation er riff basert. Det synges en strofe som blir svart med et riff fra kompet og koring ”Talking about my generation”
  • harmoniske tone, gjerne terser, kvinter eller kvarter (men selvstendige klanger og uten den funksjonsharmoniske sammenhengen som i europeisk musikk)
  • call and response – dialog
    • hele My generation er dialog:

vokalist koring

• Europeiske røtter
  • Music Hall musikken og musikkteateret. pub-underholdning som var populært mellom 1860- 1930 årene. Underholdningen bestod av dans, sang, allsang, sketsjer og folkelig, typisk britisk humor.
    • Sunny afternoon: lett, mer ”folkelig” enn my generation, flere akkorder = mer fremdrift = mer melodiøs, flerstemt sang
  • Skiffle-bølgen på midten av 50 tallet en periode som har påvirket den britiske popmusikken i tiåret etterpå. Skifflebandene hadde ofte hjemmelagede instrumenter og de spilte musikk som var tradisjonelle viser og amerikans country, jazz og rockabilly, og blues.
  • Rock’n’roll: Engelskmennene Tommy Steele og Cliff Richard = ”Elvis-kloninger”.
  • Shadows orkestre: Besetningen: elbass, trommer, en lead gitar og en rytme gitar. Musikken var arrangert i detaljer, lydeffekter: romklang, ekkomaskin osv.
    • Kopierte denne oppsetningen: The Beatles, The Who, The Kinks

Analyse - stiltrekk:

My generation:

En kan høre at my generation e inspirert av musikk som går helt tilbake så til call and respons teknikken. Dette kan en høre på alle versene. I alle versene er det vokalbreak hvor det bare er vokal som synger og kompet svarer med et fast riff sammen med koring.Sangen er bluesinspirert fordi den bare sentrerer seg rundt en akkord. I begynnelsen e det G, men etter hvert modulerer den til A (1:20) og så til Bb (1:45).

Dette med at vokalisten stamme i enden av strofene er omdiskutert. Noen mener at det kom med en tilfeldighet under en øvelse og så fant de ut at de ville bruke det fordi det fenget, mens ande mener at det er bevisst brukt for å få mer effekt.

Sunny Afternoon:

Et godt eksempel på britisk pop fra 1965. Mer melodiøs enn for eksempel my generation, med tanke på akkordskiftene. Nå fjernet de seg fra det blues og riff-basserte og ble mer musichall- inspirert.

I denne sangen kan en høre at vokalen er tydelig og i begynnelsen er det også koring med. Denne melodien har en del trinnvise fraser,

mens my generation er en del f-moll pentaton preget.

Perspektiv /Låten som et kunstnerisk produkt

På 50 tallet ble begrepet tenåring vanlig. Ungdommen fikk status som en egen befolkningsgruppe og ikke som store barn eller unge voksne. De fikk følelsen av å tilhøre en kollektiv gruppe og de fikk sin egen mote, livsstil og musikk. På 60-tallet gjorde ungdommen opprør mot foreldregenerasjonen og autoritetene. De protesterte mot foreldrenes a4 syn på det å jobbe. Det skjer masse i samfunnet og tanker fra hippiene i California sprer seg til Europa og Storbritannia. Ungdommen ble opptatt av ting som miljøproblemer, borgerrettigheter, rasisme, likestilling osv.

Dette er sentrale ting i the Who’s My generation. Her synger Roger Daltrey om den ”kjedelige” foreldre generasjonen og at han håper han dør før han blir gammel. Han synger at han ikke vil skape stor sensasjon, men at han snakker om den nye generasjonen, ungdomsgenerasjonen. Men det er ikke bare i teksten en kan lese protesten. Denne låten er ganske banebrytende med tanke på at tidligere var det ikke vanlig med så ”hard rock”. Hele låten bare eksploderer mot en når en hører på. En har den mørke bassen som får høytalerne til å vibrere, og trommeslager Meith Moon som ”hamrer løs” på trommene. Hele sangen er ganske intens og kraftfull, men musikken er enkel med få akkorder, og heller synger ”stygt”. ( få akkorder som i punk så kom senere) Det er denne type musikk Zappa parodierer. The Who’s tekster var rettet mot ungdom og de var ofte satiriske og ironiske.

Musikken har tydeligere vokal nå enn tidligere og da kommer teksten bedre frem. Tydeligere vokal kommer av en ny opptaksteknikk hvor de brukte 3 spor. Bandet på to av sporene så brukte de det siste sporet til vokalen. Gitaristene leke seg med lyd og klang og det ble vanlig å ha vreng på gitaren.

På slutten av frasene bender vokalisten tonene ned eks. ” People try to put us d-down” har får han uttrykt ”down” ved å legge vekt på ordet og bende tonen ”down”. Dette er med på å forsterke budskapet om at han mener at den eldre generasjonen synes om ungdommene, om at de e dømmanes og klade ovenfor de ”unge voksne”. I en senere setning synger han: ” Things they do look awful c-c-cold” her kan stammingen knyttes opp mot at en ofte kan begynne å stamme dersom en fryser veldig mye. "People try to put us down just because we get around" kan tolkes som at de voksne prøver å uskedeliggjøre og dysse ned ungdommenes opprør. 60-tallet er preget av studentopprøret i Europa og Hippitiden i USA, de protesterte mot forbrukersamfunnet og teknologien som var i ferd med å utvikles. Jeg tolker denne teksten som at de eldre mente at ungdommene ikke gjorde så mye fornuftig som før: ” People try to put us d-down just because we get around”

Analyse - sound:

Soundanalyse 0:12 – 0:14 sek:—Stort rom, står nærme noe som er tydelig i begynnelsen

—Noen deler av sangen er det vreng på hele lydbildet

—2 gitarer: Gitaren har klassisk / åpen vreng (kan en høre at forsterkerne som blir brukt er de som var vanlige på denne tiden)

—Bass: diskant lyd,

—Mono lyd, vanskelig å høre hvor i rommet de er plassert

—Opptak live, høres ut som at 1 mic som gjør at alle er like sterke

Også vreng på vokalen. Vokalisten stammer i slutten av enkelte strofer, som en ekstra effekt? omdiskutert. en tilfeldighet under en øvelse, og ville bruke det fordi det fenget, andre mener at det er bevisst brukt for å få mer effekt.

—Vokalisten har en spesiell måte å synge på. I slutten av ordene hender det at han bender nedover med stemmen.Stammer:

—Trommene er helt straighte og ikke bearbeidet på samme måte som de andre instrumentene

Lytteguide:

—0:00: Sangen starter med gitar, bass og trommer. Når vokal kommer inn kan en høre inspirasjonen fra call and response stilen ved at det er veksling mellom vokal og komp, men når vokalisten synger kan en også høre at gitaren også spiller. Vokalisten stammer i slutten av enkelte strofer, som en ekstra effekt? Vokalisten har en spesiell måte å synge på. I slutten av ordene hender det at han bender nedover med stemmen.Hele verset og refrenget er sentrert rundt akkorden G. Gjennomgående i versene er en klapping av en spesiell rytme.

—0:24: I refrenget kan en høre at gitaren har en form for obligatstemme

—0:30: Andre vers er ganske likt som første vers, men i dette verset er det kun klapping mens vokalisten synger, ikke gitar som i det første verset.

—0:55: John Entwhistle spiller en av de første bassoloene i historien.

—1:20: I slutten av bassoloen og overgangen til tredje vers moduleres det til A. Ellers er det stort sett det samme.

—1:45: Her er det en bridge hvor det moduleres enda en halv tone opp til Bb. Her leker vokalist Roger Daltrey seg med stemmen for å skape en effekt. Her slutter også klappingen og det gir variasjon i sangen.

—1:55: Fjerde vers går tilbake til stilen som de andre versene har hatt.

—2:13: Refrenget går som de andre refrengene, men med litt mer improvisering i vokal.

—2:24: Trommesolo, her modulerer sangen enda en tone opp til C og her spiller gitarene en annen rytme enn den har gjort tidligere.

—2: 52: Mer improvisasjon. Gjentagelse og improvisasjon rundt ”Talking about my generation”.

Kilder:

Ekko 2 –musikkorientering VK2: Molde, Audun, Salvesen, Geir, Gyldendal norsk forlag ASA 2000