Affekten i Bachs 6. sats av Kantate Wachet Auf er munter, kjærlig. Denne satsen er en duett mellom en sopran og en bass, som blir akkompagnert av basso continuo og obo. De synger om sin kjærlighet for hverandre, og om hvordan ekte sjelevenner aldri skilles. Den muntre affekten kommer fram på mange måter. Det første man legger merke til er at satsen ikke går i moll. Stykket går i B-dur og taktarten er 4/4.
Tempoet skal være strikt (Tempo Giusto) og metronommerket er (i disse notene) satt til 92. Altså et moderat tempo. Det er ikke sakte og slepende sånn som det ofte er i satser med en tristere affekt.
Det er ikke en utbredt preg av løse fortegn, noe som også gjør at det ikke er mange toner som dissonerer. Melodikken er trinnvis, og diatonisk. Sopranen har en del triller. Det man også får inntrykk av er at melodikken driver stykket fremover. Åttendelene går hele tiden, spesielt i bassen, men også i de andre stemmene når bassen har pause. De to solostemmene avløser hverandre, noe som er typisk for duetten. Så fremt ingen av dem har pause er det alltid minst en av stemmene som beveger seg fremover. I begynnelsen av en ny innsats spiller som oftest oboen det samme som de to solsitene synger, men etter et par tre takter begynner den på sin egen melodi, som ikke føger det vokale på samme måte.
Teksturen i stykket er tydelig polyfon, og stykket følger en A-B-A-form.
Erling Brathole
Jan 30, 2009 10:57 AM
Mange bra momenter om musikken her.
Dere har ikke kommentert eksempler på figurlære, men det er også vanskelig i denne satsen fordi ordene blir gjentatt mange ganger med forskjellig musikalsk behandling.
Forholdet mellom obo og duett:
En kan dele inn det innledende obotemaet i to. Den første delen er identisk med duett tema, mens det sekstendedels pregede del 2 av temaet brukes senere som kontrapunkt til duett temaet.
Savner en vurdering av musikken i satsen.