Under arbeid
Hele partituret:
Wachet auf (BWV140) er en kantate av J. S. Bach fra 1731. BWV 140 er basert på koralen med samme navn skrevet av Philipp Nicolai. Denne lutherske salmen er populær den dag i dag i flere europeiske land og finnes i Den norske salmebok (nr. 253). Salmens tekst bygger på lignelsen om de ti brudepikene i Mt 25: 1-13, som er teksten for 27. søndag etter treenighet. Dette er en søndag i kirkeåret som bare brukes når det feires tidlig påske, så kantaten ble m.a.o. sjelden framført.
BWV140 er en koralkantate ved at dens sentrale tema både musikalsk og tekstlig er hentet fra salmen.
Sats 1 er en koralfantasi basert på første verset fra koralen. En slik åpning av kantaten er vanlig hos Bach og viser hans utrolige evner innen polyfon sats. Stykket starter med en orkesterintro med en veldig markert rytmikk og en viderspinnende melodikk som bringes fram i en veksling mellom orkesterets instrumenter:
Denne orkesterinnledningen videreføres så selvstendig at det nesten kunne vært et eget orkesterverk. Når koralen setter inn i sopranen og det øvrige koret kommer inn med sin polyforni fortsetter orkesteret med sitt tema:
Satsen er altså bygget over tre lag med kompositoriske elementer.
Øverst troner en koral i lange noteverdier. Koralmelodier er periodiske i sin struktur og er inndelt i fraser. Bach presenterer her koralen frase for frase med pauser mellom hver ny innsats.
Under dette synger det øvrige koret en trestemt polyfon sats som minner om Palestrinastilen med sin imiterende karakter.
Det siste laget er instrumentalsatsen som binder det hele sammen og skaper en kontinuerlig flyt i satsen.
Sats 2 er et recitativ med tekst hentet fra Bibelen. Recitativformen er den samme som brukes i operaene i samtiden, men Bach krydrer sitt recitativ med formler fra figurlæren.
Her er et eksempel på at teksten tolkes med musikalsk formel. Ordet Höhe (høyde) gis melodiføringens høyeste tone.
Sats 3 er en duett med en lyrisk tekst. Sopranen framstiller sjelen, mens bassen framstiller Jesus. Teksten kan for oss idag virke nesten naivt sentimental, men den er et uttrykk for den tyske pietistiske fromhet Bach var en del av. I tillegg til duetten har Bach her med en obligat fiolin som er typisk for hans arier og duetter. Vi hører her at fiolinen nesten fungerer på sammme måte som orkesteret i sats 1. Den har en selvstendig stemme og binder satsen sammen.
Sats 4 er et nytt vers fra koralen. Her har Bach slanket satsen og nøyer seg med unisone tenorer kompet av orkesteret med obligat i fiolene. Formen ligner på hans mange koralpreludier hvor han med orgelet framfører koralmelodien i en manual og lager et obligat i en annen manual.
Sats 5 er et nytt recitativ og sats 6 er en ny duett.
Sats 7 er en avsluttende koralsats som framføres som en tradisjonell 4 stemt sats doblet i orkesteret. Det var vanlig at menigheten sang med på slike avslutningsnumre. Vi forbinder begrepet Bachkoral med et slikt arrangement av en salme, og disse arrangementene danner grunnlaget for satslæren slik vi kjenner den i dagens musikkundervisning.
